Det hender jeg er alene på Blåfjellenden.

Midt i uka og få andre på tur.

Vi er alt i slutten av august, og en sjekk viser at høsten kommer på denne tiden, uansett når det ble snøfritt på våren. Rognbærene utenfor hytta på Blåfjellenden begynner å bli røde, blåbær (om du finner noen) er modne, og det er tid for å tenke på tyttebærene.

Det merkes også på besøket at skoleferien er slutt. Det er langt færre besøk på hyttene i midten av ukene enn tidligere. Det er fortsatt folk i heia, men det er ofte utlendinger som overnatter og på hyttene og som går fra hytte til hytte.

Det blir mye tidligere mørkt på kvelden. Alt før klokka ti, er det greit å tenne stearinlys inne. Det er nok fortsatt mulig å ta seg fram langs stiene omtrent til ti, men etter det er det hodelykt som gjelder. Nå kommer det nesten hvert år folk som bare har telefonen, og det hjelper, men en skikkelig hodelykt er mye bedre.

På vei innover var det sommertemperatur, med 17-18 grader, når det i tillegg til å begynne med, også var vindstille, og tørt i bakken, ble det en kjekk og grei tur mot Blåfjellenden. Jeg hadde startet tidlig, og ventet ikke å treffe folk, men bare et lite stykke innover kom det tre stykker i mot.

De hadde overnattet på Blåfjellenden, og var nå på vei mot bilen. I flott vær og med gode forhold hadde de hatt en kjekk tur over heia. De kunne også fortelle at det hadde vært andre på hytta den natta.

Siden det var en stund siden forrige besøk på Blåfjellenden for min del, kunne det være ting som måtte gjøres. Jeg håpet det ville se bra ut, men trodde det lett kunne bli bedre med bare litt arbeid. Det ble en omgang med rengjøring og rydding før hyttene var klar for nye gjester.

Nå må jeg legge til at annekset, hvor de jeg traff hadde holdt til, var greit, men det manglet vann i bøttene. Det første som måtte gjøres – etter et par timers jobbing, var å hente vann. Selvsagt kunne det også passe å skylle av svetten i elva.

Det var ikke mye vann i elva, og – etter at jeg hadde fylt vannbøtta – ble det en kjapp dukkert. I forhold til Croatia, hvor jeg badet i forrige uke, så var vannet kaldt. Det passet ikke helt med en lang dukkert.

Det ble en ensom og litt lang kveld. Det kom ingen andre. Jeg ble alene på annekset og hovedhytta sto mørk og tom. Det kom regn ut over kvelden, og på natta regnet det bra. Jeg fyrte opp i ovnen og fikk en behagelig temperatur inne.

Ute var det fortsatt 13-14 grader, men med vind og regn passet det med varme i ovnen. Det er heldigvis fortsatt lyst ganske tidlig. Jeg tok det med ro, og i et-tiden kom det en kar, engelskmann slik jeg forsto det, som hadde startet fra Kjerrag den morgenen og ville til Frafjord før kvelden.

Jeg var på vei mot Hunnedalen, og karen fikk klare seg selv. Det er alltid tungt opp bakken fra hytta på vei mot Hunnedalen. Oppe i toppen fikk jeg vinden i ansiktet, men med god temperatur, gikk jeg likevel turen stor sett i bluse.

Det kom to stykker i mot. Disse var fra Danmark, og ville inn til Blåfjellenden for en overnatting. Jeg møtte de rett over Fossebekken, og jeg fikk det vanlige spørsmålet. Er det langt igjen, eller denne gangen også er vi over halvveis.

De hadde brukt lang tid på de første 2-3 kilometerne. De kom nok til Blåfjellenden, om enn litt sent på ettermiddagen. Hytta ville ikke stå tom den natta.