Påskebesøket på Blåfjellenden.

Masse gamle kjente, men også nye hyggelige bekjentskap.

Påsken 2019 må vel være en drømmepåske. Etter mer en 20 påsker på Blåfjellenden, kan jeg ikke huske en påske med mer sol og flere dager med høy temperatur.

Vi har hatt påsker med godt vær, men dette var fantastisk vær. Bare tirsdagskveld var det litt snø i lufta og vind, resten bare bra. Det var så varmt at vi måtte hive av det meste av klærne for å sitte i sola.

Det forteller litt at det ikke var varme i ovnen hele fredagen og heller ikke lørdags morgen. Både torsdag og fredag var det virkelig kjekt å kunne stå opp til sol og varme. Det var ikke kuldegrader om natta, selv om snøen var hard.

Sola skinte fra blå himmel og på frokostsiden av hytta var det varmt alt fra morgenen av. Det var noen flotte morgenstunder. Nettopp slike jeg for min del ønsker å oppleve, men det er få slike morgener selv på sommeren.

Med flott påskevær, var det klart for den store påskeutfarten til Blåfjellenden. Dessverre var det snømangel, og jeg tror mange ikke tok turen inn til hytta fordi de trodde det ikke ville være snø.

Nå var det mulig å komme omtrent inn til hytta med ski på beina, uten å ta av mer en en gang – øverst i bakken mot Leitevannet.

For vår del var vi så heldige at vi fikk sitte på snøskuter et stykke innover. I forbindelse med skjærtorsdagskomlene, er det en del ting som må inn til hytta – tunge ting, og for å få alt med, så krever det transport. Det ble en skikkelig tung sekk bakken ned og turen bort mot hytta på mandagen.

Vi var inne på hytta før klokka 11 på morgenen. Denne dagen fikk vi bare besøk av en person. Det var kjekt med et lite avbrekk i jobbingen for en prat. Det kunne godt ha kommet fler.

Litt ut på ettermiddagen kom et par fra Hunnedalen. De ville overnatte. Begge hadde skikkelig randonee-utstyr og han tok en tur opp til Grønanuten -1024 moh....

Onsdag fikk vi bare dagsbesøk, men det er alltid kjekt å få kunne servere kaffe til de som kommer. Det var helt folksomt på terrassen en stund. Far og mor med unger, fikk vist at turen til Blåfjellenden og tilbake er en «familietur». Helt greit som dagstur.

Torsdag fikk vi besøk av tre kjekke gutter. De slo seg ned for en stund og vi hadde en hyggelig time i sola.

Litt sener kom det folk som gjerne ville ha komler. Tre «voksne» som fikk servert komler på terrassen – før de tok tilbake til Hunnedalen. Komlene ble godkjent.

Litt senere kom en familie med unger bade store og små. Den eldste gutten, sammen med en kamerat ville tilbake til Hunnedalen – etter middagen klokka fem.

Vi fikk også selskap av en kjekk familie også her voksen datter med venninne, men disse ville ligge over til fredag.

Sist men ikke minst, kom gjengen fra Ålgård. Denne gangen fem gutter, som alle hadde vært på Blåfjellenden og spist komler tidligere. Noen hele 6 ganger. Gamle kjente, med andre ord.

Det er alltid like hyggelig å ønske disse gutten (og jentene, når de er med) velkommen til hytta.

Det ble tomt og stille etter at alle gjestene fra torsdagen var dratt på fredags morgen.

Gjennom mange år har vi blitt kjent med noen av de som kommer inn til hytta på dagsbesøk. Det er alltid kjekt å kunne fornye bekjentskapet. Dette året kom Gro alene. Mannen var ikke i form til å ta innover. Selv om det var trist at ikke begge var med, fikk vi likevel en hyggelig stund på terrassen – i solveggen.

Litt ut på dagen kom en gjeng fra Hunnedalen. Denne gjengen har vi også delt hytta med før. De har med det meste, og er kjekke folk. De tar gladelig i et tak for å få vann og ved på plass. Vi fikk en hyggelig kveld sammen.

På fredag kom også to danske «drenge» gående – uten ski eller truger. De tok inn på annekset, og ville gå – fortsatt uten truger og ski – tilbake til Hunnedalen på lørdagen.

For vår del startet vi opp sommerløypa på beina, og fortsatte mot Hunnedalen. Øverst var det greit å gå – på beina, men nedover mot Fossebekken og videre mot Hunnedalen var snøen sorpebløt, og trugen kom kjapt på. Jeg lurer på hvordan det gikk med de uten truger – eller ski?

Det romler fortsatt i komlegryter på Blåfjellenden.

Faste gjester og nye bekjentskap kom til Blåfjellenden denne skjærtorsdagen.

Som tradisjonen tilsier, serverte vi komler til gjestene på Blåfjellenden på skjærtorsdag, Det var ikke helt selvsagt dette året. Værgudene var ikke helt enige om det skulle bli snø nok til påskeskitur eller om all snøen skulle være vekke.

Det ble nok snø, folk kunne – nesten – komme til Blåfjellenden på skjærtorsdag uten å ta av skiene.

Med strålende påskevær – hele påsken, var det klart at vi ikke ville sitte alene rundt bordet klokka fem på skjærtorsdag.

Hvor mange som ville komme for å delta i måltidet, var vi mer usikre på. Kunne det komme 12-15, eller muligens 20? Med så godt vær som vi hadde,kunne det bli «fullt.».

Dagene før hadde det vært lite besøk. Antakelig var folk skeptiske til å ta ut. Det var jo meldt om lite snø og dårlige forhold innover mot hytta.

Vi fikk dagsbesøk, og fra en av de faste besøkende fikk vi høre at det ikke var sikkert at den faste ungdomsgjengen fra Ålgård ville møte opp. Litt trist om disse faste gjestene ikke skulle dukke opp.

De er liksom en del av vår påske på Blåfjellenden.

Alt onsdag begynne vi å forberede torsdagens middag. Pinnekjøttet må ligge minst et døgn i vann for å få ut saltet.

Både bestyrerinnen og jeg bruker i tillegg tid på å få hytta i stand til gjestene, men det gjelder ikke bare for påsken men for hele sesongen. Det er likevel kjekt å kunne invitere til middag i en hytte i best mulig stand.

Natt til torsdag var vi alene på hytta. Morgen ble for min del brukt til å bære vann – i bøtter og spann...

For Bestyrerinnen gikk tiden med til å gjøre i stand grønnsakene som hører til en god komlemiddag.

Litt senere ble bordet pyntet med gule lys (som ikke var tent da vi spiste...) og gule servietter. Et pent pyntet påskebord.

Alt i et-tiden kom det folk på dagstur, som slo frampå om det muligens kunne la seg gjøre å få testsmake komlene? Bestyrerinnen var som vanlig innstilt på å servere gjester.

Ut fra kommentarene, så kunne maten godkjennes, selv om gjestene på tidlig dagsbesøk fikk komler uten tilbehøret.

I tre-fire tiden ankom den første gjengen. Det var fire voksne. Neste gjengen var på 9 i tilsammen. Nå skulle ikke alle 9 overnatte, men siden dette var en gjeng som hadde vært på besøk tidligere, spurte de pent om ikke også de som skulle tilbake kunne få bli til middag.

Sist, men ikke minst, kom ungdomsgjengen fra Ålgård. Fem stykker. Alle hadde tidligere vært med på skjærtorsdags komler på Blåfjellenden. Noen av gjengen hadde vært gjester seks ganger, andre var med for andre gang. Vi savnet en fast gjest. Hun satt hjemme med ødelagt fot.

En av denne gjengen har prestert å spise 17 eller 17 komler – samme dagen. Bestyrerinnen tok en sjefsbeslutning og laget 17-18 komler ekstra.

Det ble nok komler.

Litt over fem svar det 20 stykker samlet rundt bordet i stua på Blåfjellenden. Som vanlig ble det god avsetning på maten. Stemningen var god og de som skulle tilbake til Hunnedalen kjente seg nok litt «tunge».

Med god hjelp fikk Bestyrerinnen oppvasken på plass, og hun fikk endelig tid til å sitte ned – en stund.

Det ble en kjekk og grei skjærtorsdag på Blåfjellenden – som vanlig. Nå gjelder det å se fram til neste år.

Komler på Blåfjellenden denne skjærtorsdag også.

Tradisjonene blir fulgt opp.

Det blir komler på Blåfjellenden på skjærtorsdag. Tradisjonen med komler i påsken følges opp også i 2019.

Det er ikke mye snø helt nede ved hytta, og vi hadde problemer med å få inn det som trenges for å kunne invitere folk på komlemiddag. Det var antakelig i liten liten vi kom inn.

Vi, det vil si Bestyrerinnen og jeg, ønske så mange som mulig velkommen til middag på skjærtorsdag. Invitasjonen gjelder alle som kommer for å overnatte – gjestene på Blåfjellenden.

Middagen vi bli servert klokka fem – men som vanlig blir vi antakelig en halv time forsinket – noe kommer alltid i veien....

Bestyrerinnen og jeg håper å kunne ønske velkommen til riktig mange dette året. Været og værmeldingen er jo veldig bra – så langt....

For egen del ser jeg fram til en tradisjonspåske på Blåfjellenden, Det må være rundt den 20. påsken vi vil få på hytta. Det har liksom bare vært Blåfjellenden i påsken.

For dagsturister har Bestyrerinnen – også i følge tradisjonen – ordnet med peanøttkjeks. Mange som besøker Blåfjellenden i påsken har kommet innom i påsken i noen å, og det er alltid kjekt å ønske velkommen til disse faste dagsturistene.

Vi håper på bra vær og godt besøk .

Blåfjellenden i slutten av mars.

Et kjapt besøk for å få utstyr og varer på plass.

Det er litt arbeid og en del stress for å få på plass alt som skal inn til hytta før sesongen. Av alle ting har jeg klart å ta bilspeilet på turen opp til Hunnedalen for å levere varer. Dette året ble det heldigvis ikke en så dyr transport.

En god del av varene var alt fraktet inn til hytta tidligere. Inge Marton kjører så snart det er forhold, og dette året har forholdene ikke tillatt kjøring for ofte.

Da jeg kom inn til hytta på søndag var skuten full av dopapir, sengetøy, stearinlys, vaskegreier og annet som må til for at en selvbetjent turistforeningshytte fungerer. Salt og pepper, blant annet...

Det blir en liten jobb å få alt på plass i påsken.

Pinnekjøtt, pølser og resten som skal til for å kunne servere komler på skjærtorsdag er også på plass. Hvor mange som kommer å sitte rundt bordet denne gangen er jo ikke godt å vite, men det kan se ut som om vi blir få.

Skjærtorsdag og komler er blitt en tradisjon, og både bestyrerinnen og jeg ser fram til å få besøk denne dagen.

Det er ikke mye snø igjen, og steiner og bergkanter stikker opp mange plasser. Gjerder og stiskilt viser bra. Disse pleier å være godt under snøen på denne tiden. I følge folk som har vært en del i heia denne våren, har det forsvunnet mye snø bare de siste 14. dagene. Bekkene er åpne nederst, og de nederste vannene har så vidt åpning i elveosen.

Den snøen som ligger er hard, det er nesten like enkelt å ta seg fram på sko som med ski.

Nå kan det fortsatt komme mye snø, og personlig håper jeg jo at det kommer så pass at vi får besøk på hytta i påsken mer enn bare torsdagen.

Det er et vanlig spørsmål, om det er fullt i påsken. Svaret er at det nesten ikke er folk i det hele tatt.

Her er det bare å komme til omtrent tom hytte.

Det er virkelig flott å gå innover mot Blåfjellenden. Vi så to ørner på søndag, og det er helt sikkert rype i lia. Det er en av de flotte opplevelsene å høre rypa kakle utenfor en påskedag med sol.

Det hender ganske ofte at jeg kommer til hytta og må ordne et eller annet, ikke kritiske ting, men tings som burde være i orden. Denne gangen var det protokollen som var utskrevet, og jeg måtte finne en ny. Det manglet tre linjer på å være full protokoll. Bra beregnet...

Selvsagt var det hyggelig med full protokoll, det betød at det hadde vært folk på hytta i vinter.

Det mest spesielle var vel 4 fra Tsjekkia som hadde overnettet to døgn i jula, fra 27. til 29 desember.

Disse fire var de eneste gjestene i hele desember og januar.

Utenom disse har hytta hatt besøk av elever fra Bryne videregående to netter på så pass mange folk viser godt igjen i besøksstatistikken.

Blåfjellenden med flotte forhold og godt besøk i november.

Sesongen var langt fra over.

Vi er i midten av november. Normalt, det vil si omtrent annet hvert år, så er for min del,siste tur inn til Blåfjellenden omtrent i månedskiftet oktober/november. Siste turen kan ellers være både tidligere og senere.

Jeg hadde egentlig innstilt meg på at det ikke ville bli flere turer innover. Det var vinter siste turen – for 14 dager siden.

Nå ordnet Yr et høytrykk over landet, med sol og flott vær. Det var til og med snakk om varmegrader og lite frost. Det er ikke helt vanlig kost på denne tiden av året. Og slikt vær må selvsagt nyttes til en tur – til Blåfjellenden.

Det ville sannsynligvis fortsatt være is og frost i skyggen, men i sola ville det være - sol....

Sent fredag sjekket jeg bestillingen. Ingen senger var bestilt. Kunne jeg bli alene på hytta.

Tåka var tett nede ved fjorden. Det gikk sent oppover, og det virket som om mange ville til Sirdalen. Helt øverst var det frosthvitt på veien. Det ventet en overraskelse på parkeringsplassen. Det var mange biler. Jeg var med andre ord ikke alene som sjekket værmeldingen denne helga.

Det startet folk samtidig med meg, og jeg gikk forbi en del andre. Og klokka var ikke en gang to...

Nede på hytta var det folk. Både i hovedhytta og i annekset. Normalt er jeg alene så pass tidlig på dagen. Folk kommer helst rundt fem.

Det ble nesten en helt vanlig lørdag midt i sesongen. Vi ble totalt 23 stykker, og det kom noen opp Fidjadalen. Og et par hadde gått til Tomannsbu på fredag, og så til Blåfjellenden på lørdagen. Både de som kom opp dalen og de fra Tomannsbu fikk en skikkelig dagstur i heia – i midten av november. Det skjer ikke hvert år.

Det hender ganske ofte at «utlendinger» kommer til hytta uten om sesongen. Selv med snø og is, hender det er folk på hytta – i mai, og november. Denne gangen var det folk fra Serbia og Slovakia, men de hadde bodd i Norge en del år, og var ikke på sin første tur.

Et par andre «utlendinger» var tydelig på sin første tur, og fikk litt instruksjon i utfylling av engangsfullmakten.

Ellers var Jæren godt representert. Det ble en kjekk kveld med mye fortellinger og historier.

Det var ikke skikkelig kaldt om natten. Termometeret viste over null, selv om isen la seg på tjernet.

Mange kom seg tidlig av gårde. Selv ventet jeg en stund. Det kunne godt bli varmere, og jeg tenkte på veien med rimfrost og bilene med sommerdekk.

Det var nødvendig å gå rundt en del is-floer både på vei inn og på vei tilbake. Det var ikke noe problem å komme fram, men det tok noe lengre tid enn normalt, da i hvert fall jeg måtte ut av stien en del ganger.

I det fine været var det bare greit å bruke tid. Alle som tilbrakte lørdagen og søndagen i heia fikk en skikkelig fin opplevelse.

Mot Blåfjellenden

Siste tur for meg, men det kommer fortsatt folk til Blåfjellenden.

Dette blir antakelig siste rapport fra Blåfjellenden dette året. Og det, selv om jeg ikke var på hytta. Men på vei innover.

Været hindret ikke turen, men fysiske skavanker. Akilleshel er noe hersens styr. Og det gjør vondt...

Jeg var på vei innover denne fredagen, og hadde alt fra morgenen av ikke helt tro på at jeg ville komme meg inn til hytta denne gangen.

Jeg har hatt problemer med akkillesen flere ganger og kjenner godt til denne «lidelsen». Denne gangen håpet jeg dett skulle gå seg til i løpet av en uke – og ikke et halvår....

Det var ingen andre biler på parkeringsplassen da jeg kom i to tiden. Det pleier ikke å være svært mange på hytta i november. Men en fredag med godt vær (uten regn eller kuldegrader) pleier jeg ikke å bli alene.

Nå kommer folk ofte etter mørket. De starter i 6-7 tiden fra parkeringsplassen og bruker ofte 3-4 timer inn til hytta. Og alt fra starten av må de bruke lykt. Heldigvis er dagens lykter noe helt annet enn de vi brukte på 90 tallet.

Jeg kan huske at jeg kjøpte en Pretzl – lykt, som aldri ble pakket. Den ble erstattet av en lykt med halogenlys tror jeg. I hvert fall var lyset i den nye lykta noe helt annet en i de gamle lyktene med gammeldagse glødelamper. De ga stor sett ikke mer lys enn et stearinlys....

Jeg kom ikke langt over Fossebekken før jeg måtte stoppe. Det ble ingen tur til Blåfjellenden for meg denne uka, og antakelig heller ikke flere turer senere i år. Det hender at været hindrer turer innover i november, men denne gangen er det helsa. Akillesproblemene er kommet tilbake og «alle» sier det er best å holde foten i ro – en stund.

Det gikk smått på tilbakeveien.Det kom folk imot, og det viste seg å være kjente. De hadde tenkt seg til Blåfjellenden med retur dagen etter. Og fikk selvsagt ikke problemer med å gjennomføre det programmet.

Nå tror jeg ikke dette var de siste som går til hytta. Det kan komme flere innover, og værmeldingen for kommende helg er så pass god at jeg tror det vil være folk på hytta også den helga.

Jeg håper å komme sterkt tilbake neste år.

Sesongslutt på Blåfjellenden?

Utenlandske gjester i fletall denne fredagskvelden.

Det ble ingen tur til Blåfjellenden forrige uke. I stede en tur til Lochnagar. Like fin tur, men altså ikke Blåfjellenden.

Annekset hadde hatt besøk av en fellestur fra STF, og var i fin stand. Hovedhytta, var ikke like ryddig og ren. Selv om ingen hadde skrevet seg inn i protokollen, var det varme i ovnen og som alltid – hyggelig å endelig komme i hus etter et par timer over heia.

Det blir tidlig mørkt. Jeg fikk opp vann og brukte litt tid på å rydde og etter hvert kunne jeg sette meg ned med te og skoleboller – som vanlig.

Det var bestilt senger på noen av rommene. Jeg ville ikke bli alene, og med en skikkelig fin værmelding kunne det komme en del folk.

Først kom det to jenter. Jentene starter ofte tidlig, og kommer derfor ofte frem før andre. Litt etter kom det tre karer. Det ble nødvendig å ta fram engelskkunnskapene, for dette var folk fra Nederland.

Tydelig ikke vandt med tur-livet. De kom i dongeribukser. Likevel hyggelige karer, med godt humør, som det var kjekt å bli kjent med.

Ikke lenge etter dette kom mørket, og flere folk. De tok inn et par på annekset og et annet par fant seg plass på hemsen. De siste hadde gått en stund med lykter.

Det ble som vanlig en kjekk kveld, med prat og sudoku. Jenten gjorde forsøk på å lage brownies – uten stekeovn. Jeg tror ikke forsøket var helt vellykket, men det tok tid...

Klokka 11 var alle i seng – det vil si alle i hytta. Ikke lenge etter at jeg hadde funnet varmen i loppekasse, hørte jeg stemmer utenfor og kunne se lys. Det var seks stykker som hadde startet fra Hunnedalen etter mørket og gått innover. Med to hunder, tok de inn på annekset. Middagen ble frokost dagen etter.

Fire av gjengen på seks ville mot Langavatn dagen etter. Det samme ville de to andre som holdt til i annekset. Vel nede fra heia, fikk jeg se bilder fra Sandvatn, og der var det hvitt. Jeg håper alle finner fram over heia med snø som muligens dekker spor og t`er.De tre nederlandske karene ville til Fidjavatnet og fiske. Jeg ble alene på hytta, og fikk gjort de siste småjobbene før jeg tok ut.

På til bake turen møtte jeg først tre karer. Også her måtte engelskkunnskapene tas i bruk, og senere da jeg møtte fire andre, viste det seg at også disse var utlendinger.

Det er faktisk ganske vanlig at «utlendinger» er på tur helt i begynnelsen av sesongen (i noen tilfeller før sesongen har startet) og i slutten av sesongen (eller etter...).

Denne gangen var det folk fra Portugal, Polen, Nederland, England og Canada i tillegg til de med et asiatisk utseende jeg møtte på tilbaketuren.

Mange av disse var godt vant med norske fjell og norske forhold og har like mye (eller mer) erfaring enn mange norske. Noen er nybegynnere, og ikke helt klar over hva som kan vente de.

Det er likevel litt underlig at utlendingene ønsker å ta ut når mange norske holder seg hjemme...