Lyse kvelder og snart sommer på Blåfjellenden.

Fire glade jenter og jeg på fredag.

Jeg viste at jeg ikke ville bli alene på Blåfjellenden denne fredagskvelden. Det er mulig å sjekke hvor mange køyer som er bestilt på nettet. Det var bestilt 4 senger. Av omtrent 50 soveplasser er det mulig å bestille 12 senger + 2 senger og hundebur på hunderommet. Resten av soveplassene er for det meste på madrass på gulvet.

Det er egentlig like godt å ligge på madrass på hemsen som å ligge i en seng, men noe mer uvandt. Unger på Blåfjellenden for første gang velger ofte å ligge på hemsen, nettopp fordi det er litt uvanlig.

Med nesten 50 sengeplasser betyr 4 bestilte senger så avgjort ikke at det er fullt på hytta. Ikke en gang at det er trengsel. Denne kvelden ville det bli andre på hytta. Det er jo alltid kjekke folk i heia, og det er hyggelig å treffe nye ansikter. Jeg lurer alltid litt på hva slags folk jeg vil møte.

På vei innover mot Blåfjellenden møtte jeg en god del folk som hadde overnattet og var på vei tilbake til Hunnedalen. Jeg hadde «glemt» at det var helligdag på torsdagen og at fredagen – en «inneklemt» dag - var fridag på skolene.

Nok så mange hadde benyttet anledningen til en fjelltur sent i mai. Det er ikke mulig hvert år. For eksempel begynte ikke sesongen 2015 før i midten av juni. I år er det mindre snø enn det har vært de siste 20 årene - minst...

Jeg møtte ganske tidlig et par som hadde ligget i telt inne i Blåstøldalen. Selv teltsesongen har begynt.

Langs «Samholdstjørnet» litt innenfor Tangane, møtte jeg tre stykker og en hund som kom fra Blåfjellenden. De hadde brukt hunderommet, og var godt fornøyd med at turistforeningen tilrettelegger for folk med hund.

Ved Fossebekktjødnet kom det en hel gjeng i mot. Det var mødre med unger. 4 jenter i 11-12 års alderen og 3 voksne. Småjentene var på vei ned mot vannet for å bade. I et vann som neppe holdt mer enn 9-10 grader. Nå skinte sola, men det var heller ikke mer enn de samme 9-10 gradene i lufta.

En kald opplevelse for de fleste, utenom jenter på 11-12 år.

På hytta var hemsen over inngangen opptatt, men gjestene var ute på tur. De kom nedover stien fra Langavatn/Flørli etter en stund. 4 blide og greie jenter som hadde kommet opp Fidjadalen på onsdagen. Det hadde vært en litt lengre tur enn de hadde tenkt, og siden planen var å ta to overnattinger i heia benyttet de anledningen til å få to kjekke kvelder og netter på Blåfjellenden.

Det kom ingen flere gjester denne fredagskvelden. Ikke som forrige helg da det kom 6 stykker rundt 11 på kvelden.

Fredag var det sol. Lørdag regnet det. Og blåste. Nå er det alltid verre å sitte inne og se ut på været, enn å virkelig være ute å kjenne på naturkreftene. Antakelig var det værmeldingen som holdt folk borte fra Blåfjellenden denne lørdagen. På vei tilbake til Hunnedalen på lørdag, møtte jeg ingen som ville til hytta.

Det kan komme folk fra andre steder enn Hunnedalen. Jeg tror ikke hytta ville stå tom.

Det var likevel mange på vei innover. Jeg møte en stor sauedrift nesten nede i Hunnedalen, og her var det med mange folk, både unge og gamle. Stølen på Blåfjellenden ville bli rimelig full.

En "vanlig" fredagskveld på Blåfjellenden.

Lite sol og varme, men flott likevel.

Endelig ble det en helt vanlig fredag på Blåfjellenden. Det vil si at jeg først tok en runde med kost og fille hjemme før jeg tok fatt på turen innover heia mot hytta. Noe som jeg har gjort svært mange fredager de siste årene.

Ganske mange år, etter hvert. Det er nesten ti år siden jeg første gang ble «pensjonist» på fredagene, og fikk anledning til nettopp denne turen innover.

Selv om vi fortsatt bare er i slutten av mai, så ble det tredje gang innover for i år. Som vanlig kom jeg inn til hytta litt ut på ettermiddagen. Forrige lørdag kom jeg til omtrent «stinn brakke». Denne gang kom jeg til tomt hus.

Jeg fikk tid til å få varmen i hytta. Det var bare ti grader inne da jeg kom. Det ble også anledning til te og skoleboller før jeg begynte å lytte etter folk,

De første kom ikke før nesten syv – godt ut på kvelden. Det var to hyggeligge jenter som var på tur. Slik jeg forsto det, så hadde de begynt å gå tur nok så nylig, og var nå «bitt av basillen» og tok ut når det var mulig.

Vi fikk noen kjekke timer før de neste gjestene ankom. Ganske mange timer. Først rundt klokka elleve, kom det tre gutter fra Flørli. De hadde tatt båten inn på ettermiddagen og først startet opp trappene i tre-fire tiden.

Mot Blåfjellenden tar turen opp trappene fra Flørli, «normalt» syv timer. Det er en omvei på omtrent en time med trappene. Guttene hadde ikke hatt problemer med å komme over heia, men fonna ved bekken som renner ut i øvre Flørvann, var fortsatt på plass, og bød på utfordringer for de med litt høydeskrekk.

Litt over 11 kom det også tre «utlendinger» - engelske denne gangen. Da begynte det å mørkne så smått. De satt utenfor en god stund og det ble sent før de kom seg i seng.

Det var kjekt å komme til hytta denne fredagen. Den hadde hatt besøk av en enslig jente et par netter. Og hun forlot hytta ren og ryddig. Det var et innlegg i hytteboka, og ut fra dette kunne jeg forstå at hun hadde satt pris på oppholdet, - og hytta. Som det sto: «Jeg kommer tilbake».

Som sagt kunne det også merkes på «renholdet» at hun la vekt på at hytta skulle fremstå i best mulig stand for nye gjester. Som denne gangen ble meg...

6 av 9 gjester kom til hytta i ellevetiden denne fredagen. Rett før det mørknet. Dette er ganske vanlig på Blåfjellenden. Folk jobber og kommer ikke avgårde før sent på ettermiddagen. Og når ikke hytta før kvelden.

Dagen etter - lørdag – tok jeg mot Hunnedalen nok så sent, og trodde at jeg ville møte en del som ville innover. De første kom i mot meg rett oppe i bakken. Tre gutter på tur. De ville til Blåfjellenden denne dagen.

Det satt også en hel gjeng ved «potethaugen». En familie med små og litt større unger. Også de var så pass tidlig ute at de nok ville nå hytta ut på ettermiddagen.

Ved Fossebekken sto det et par som planla hvordan de skulle komme over bekken tørrskodd. Det gikk nok bra, for det var egentlig ikke spesielt mye vann i Fossebekken.

Snøen er omtrent borte. Det ligger fortatt noen fenner enkelte plasser, men stort sett er det ikke mer snø enn det kan være i august enkelte år. Det er helt greie forhold. Det er bare å ta turen.

Kjekke folk, flotte forhold og sesongen er i gang på Blåfjellenden.

Tidlig start på tursesongen for mange.

Det er full fart fra starten av sesongen dette året. Alt nå – rundt 20. mai – er det mange folk i heia, og det er folk på de fleste stiene.

Vi er ikke kommet lengre enn til et stykke ut i mai. Normalt starter sesongen rundt månedsskiftet mai/juni. I år startet sesongen 14 dager tidligere enn normalt. (I 2015 ble det start rundt 20. juni....)

Besøket på Blåfjellenden denne helga ble godt hjulpet av værmeldingen. Her ble det lovet sol og sommer. Nå ble lørdagen litt annerledes enn meldt, men litt regn skremmer ikke vekk folk, om bare meldingen for morgendagen er god.

De som tok turen innover heia på lørdagen fikk vind i fra øst og litt småregn ut på ettermiddagen. Det klaret opp på kvelden, og nesten som vanlig (i hvert fall hittil i år) ble det en kjempeflott kveld, hvor det var mulig å sitte ute til sola forsvant bak fjellet i vest.

Mange benyttet seg av varmen og sola på terrassen til å få litt farge i ansiktet, men noen harde sjeler hoppet i bekken for et bad. Nå var vel vanntemperaturen noe høyere enn i påsken, men likevel neppe over 10 grader.

Det er helt vanlig tidlig i sesongen at «utlendinger» utgjør en stor del av gjestene. Denne lørdagen fikk Blåfjellenden besøk av en gjeng fra Nederland. Nå jobbet de i Stavvanger,og hadde nok hatt en og annen tur før.

De hadde med seg en jente fra søramerika, nærmere bestemt Argentina. Jeg tror det er første gang en representant fra dette landet besøker Blåfjellenden.

I tillegg kom det en kar fra England, og en svensk jente. Begge hyggelige bekjentskap, og spesielt jenta kunne fortelle om et litt uvanlig yrkesliv.

Så tidlig som første uka med noenlunde sommerføre, kommer som oftest folk fra Hunnedalen og skal tilbake til samme sted. Slik sett var denne «sesongstarten» litt utenom det vanlige.

Det kom en gjeng – to par – fra Sandvatn. De hadde gått fra Lortabu på fredag – 17. mai og over Stutaheia på lørdag 18. mai.

Det hadde vært helt greit å gå på beina inn til Sandvatn. Det var fortsatt snø og ganske lange fenner oppe i høyden, men snøen var fast og grei å gå på. Over Stutaheia, pleier snøen ofte å skjule merker og varder. Gjengen kunne fortelle at de ikke hadde hatt noe problem med å finne fram – selv om de måtte lete litt en plass.

Det kom – selvsagt – folk fra Mån. To karer hadde tatt turen oppover dalen til hytta. De hadde brukt noen timer, men meldte om få problemer utenom ved Litlestølsbekken hvor de ble nødt til å vasse

Fortsatt kom det enkelte «overraskelser» ovenfra, men karene mente at ikke noen av steinsprangene nådde stien. Karene ville tilbake på søndagen. Det var også to andre, som startet fra Hunnedalen, som ville nedover dalen på søndagen.

De ville alle få en opplevelse denne flotte søndagen. Både Fidjafossen og Månafossen har antakelig god vannføring, og er skikkelig imponerende Jeg synes turen ned Fidjadalen er en av de fineste turen i vårt område.

Det kom også folk fra Flørli. To blide jenter gikk opp trappen og over til Blåfjellenden. De hadde heller ikke spesielle problemer med å finne fram og det var også her bare fenner enkelte plasser.

Omtrent halvveis, langs et lite tjern inn av øvre Flørvann går stien oppe i den bratte lia. Rett før bekken som renner ut i tjernet ligger det en fonn som lett kan unngås ved å gå opp og rundt.

Som nevnt kom de fleste fra Hunnedalen. Her har snøen minket mye siden forrige uke. Nå er det bare helt øverst det ligger noe snø, men fennene er faste å gå på. Med dagens værmelding framover vil mesteparten av snøen være vekk i løpet av uka, og forholdene omtrent snøfrie. Noen fenner vil det fortsatt ligge igjen, men de er bare å «spasere» over.

Det er kjekt å være på Blåfjellenden på denne tiden. Det er lenge lyst. Vi tente ikke stearinlys før ved leggetid. Bjørkene begynner å bli grønne, og det flagrer noen ryper oppe i heia.

Morgenen på Blåfjellenden har til nå i år vært fantastiske. Sol, varme og lite vind. Tørt i marka og flotte forhold.

Det er kjekt å sitte ute på trammen med kaffekoppen tidlig på morgenen og bare nyte stillheten og naturen. Det var ikke bare meg som benyttet anledningen til en stille stund på morgenen.

Sommersesongen 2019 på Blåfjellenden startet 12. mai.

En flott tur, delvis fortsatt på snøfenner.

Det bør ikke komme som noen overraskelse at det fortsatt – 12. mai – er noe snø igjen i stien innover mot Blåfjellenden fra Hunnedalen. I 2015 var det full vinter på denne dagen.

Nå var det fortsatt en smak av vinter denne mandagen. Nysnøen lø nesten ned til hytta da vi sto opp.

Det var selvsagt værmeldingen som gjorde at vi, det vil si Bestyrerinnen og jeg tok innover på søndagen. Yr meldte sol og vind på søndag og sol og mindre vind på mandagen. De siste dagene hadde det dukket opp noe nedbør på natten til mandag i meldingene, men kunne det stemme?

Det stemte på en prikk. YR fikk helt rett. Sol og vind så det holdt, muligens opp mot liten kuling rett i mot på vei inn.

Det er virkelig kjekt å komme til Blåfjellenden for første gang i sommersesongen. Nå er det muligens 20-25 gang jeg får anledning til å oppleve dette, men det er nøyaktig like kjekt hvert år.

Hytta var selvsagt i bra orden, det er jo tross alt ikke lenge siden påske. Likevel måtte jeg finne fram hammeren for å feste en av plankene i gangveien uten for hytte. (Og hva er forklaringen på de 7 fulle boksene med godt øl som lå på hoggestabben i uthuset?)

Med bare 8 gjester siden påske, kan jo noen ha båret for mange ål i sekken.....

Som nevnt er det – fortsatt – bare 12. mai. Det hindrer ikke «utlendinger» fra å ta ut i heia. At det de fleste år fortsatt er bra skiføre, må være en godt skjult hemmelighet. Også i år var det folk som tok turen opp fra Mån til Blåfjellenden for så å gå videre til Langavatn – og antakelig Kjerrag.

Disse gjesten hadde i hvert fall godt med utstyr, for det lå igjen en sekk proppfull med telt og utstyr, som de antakelig skulle ta med seg på returen fra Kjerrag til Mån. Disse «utlendingen» hadde antakelig innsett fordelen med å ta inn på selv-/ubetjente hytter.

Det var ikke meningen å «jobbe» på hytta denne gangen. Bestyrerinnen klarte selvsagt ikke å holde fingrene fra fatet, og fikk orden på noen småting, likevel.

Vi kom sent inn på søndagettermiddagen, og fikk noen hyggelige timer på Bjerka har fått «museører», rogna står nesten med blader. Bakken nede ved Fidjastølen er snøbar, og den har fått et lite grønnskjær.

Sola forsvinner bak Smalafjellet i nitiden, men det blir ikke mørkt før rundt halv 11. Og med litt sne rundt om kring og blå himmel blir det ikke helt mørkt heller.

Selv om det bare var Bestyrerinnen og meg i hytta, ble det likevel noen kjekke timer til vi gikk og la oss.

Det sluddet om natten, nøyaktig som yr hadde meldt. Det lå nysnø nedover liene. Det tinte langsomt utover formiddagen. Mandagen var om mulig enda bedre en søndagen. Mindre vind og litt varmer – utover dagen. Vi fikk en av disse sjeldne morgenene på Blåfjellenden. Med sol inn vinduet og speilblank pytt nedenfor.

Om værvarselet vi har for de neste 10 dagene slår til, vil mye av snøen raskt forsvinne. Likevel vil det antakelig for de som går innover til helgen , være snø i skråningen nord av «Saftbekken» Den ligger nøyaktig halvveis mellom Hunnedalen og Blåfjellenden. «Saftbekken» er fortsatt dekket av snø, og skråningen ligger 200 meter lengre nord.

Det er mulig å komme frem uten å gå over ura i skråningen. Det er merket (nødlet) rute gjennom ura, og for oss var det helt uproblematisk.

Sesongen2019 er i gang. Hytta ligger klar til å ta i mot alle gjester. Vi hadde et alle tiders opphold denne gangen.

Litt om forholdene innover mot Blåfjellenden.

Første turen inn i heia for 2019.

I dag – onsdag 8. mai, tok jeg en tur innover mot Blåfjellenden for å sjekke forholdene. Det er alltid kjekt å være i heia, men enda kjekkere å gå stien innover mot hytta for første gang på beina i 2019.

Sesongåpning for heiatur, men dessverre ikke med overnatting på hytta. Det måtte bli en dagstur.

Jeg var nok ikke den første som gikk mot hytta på beina i 2019. Nå kom det to dansker alt i påsken, og det var tydelige spor etter folk innover – høyst sannsynlig fra helga, men de kan ha vært i uka.

Det er sjeldent lite snø – til å være 8. mai. Det var mulig å komme opp Oleskaret uten å tråkke på snø i det hele tatt.

Det ligger alltid snø i nordhellingen rett over Oleskaret, der kan det ligge snø til august enkelte år. De som hadde tatt turen innover hadde klatret ned berget og gått over fonna. For egen del gikk jeg rund og kom ned noen meter lengre vest. (Det har jeg gjort noen ganger på våren.)

Det var faktisk mindre snø rundt «Tangane» enn det pleier å være på første turen. Den første skikkelige fonna jeg gikk over, lå i vestenden av «Samholdstjørnet». Der hvor stien går gjennom Agder et lite stykke.

Denne fonna ligger ofte ganske lenge, og det hender jeg også her går rundt. Nede i bunn av bakken, er det lett å tråkke gjennom og det kan være dypt ned.

Først opp av «Ølbakken», ca en tredjedel innover og oppe i høyden, måtte jeg ut på snø. Litt lengre oppe går stien over en helt vanlig fonn, faktisk den som oftest ligger lengst. I det skaret ligger snøen til langt på sommeren – helt til slutten av august enkelte år.

Øverst (jeg blir aldri helt enig med meg selv om det er høyden før «Saftbekken» akkurat halvveis, eller om det er høyden lengre mot Blåfjellenden som er det høyeste punktet på turen.) stoppet jeg i hver fall og kikket innover heia, før jeg snudde.

Det var snø innover, men jeg mener det bare er det lille stykket rundt midten hvor det er skikkelig med snø. Her ligger snøen hvert år, og første gang hender det jeg omtrent gå på sammen hengende snø til bakken ned.

Jeg vet det ikke er slik i år. Snøen er alt vekk på en god del av flyene bortover mot bakken. Det er heller ikke problem å komme over «vaet» rett før bakken. (Enkelte år ligger det en bratt fonn her som det kan være vanskelig å komme opp på. Og vi – det vil si Bestyrerinnen og jeg, har vasset denne lille bekken noen ganger – svinkaldt...)

I år er det helt uproblematisk – vi gikk her i påsken. Begynnelsen av mai er tidlig. Det er første året så lenge jeg kan huske, at det er greit å komme innover så pass tidlig. Jeg har gått 3. mai et år, men da var det is over alt...

I 2016 gikk første turen 19. juni, Det var et år med ekstra store snømengder. 2019 blir året uten snø.

Det blir rekord tidlig sesong på Blåfjellenden. Hytta er klar til å ta i mot alle gjester som stikker innom. Det mangler ingen ting for at gjestene skal kunne ha et fint opphold. Blir været som i påsken, så vil det bli tidlig badesesong – bortsett fra at det var noen som badet i bekken i påsken.

Med godt vær kan det bli en kjempesesong på Blåfjellenden.

Påskebesøket på Blåfjellenden.

Masse gamle kjente, men også nye hyggelige bekjentskap.

Påsken 2019 må vel være en drømmepåske. Etter mer en 20 påsker på Blåfjellenden, kan jeg ikke huske en påske med mer sol og flere dager med høy temperatur.

Vi har hatt påsker med godt vær, men dette var fantastisk vær. Bare tirsdagskveld var det litt snø i lufta og vind, resten bare bra. Det var så varmt at vi måtte hive av det meste av klærne for å sitte i sola.

Det forteller litt at det ikke var varme i ovnen hele fredagen og heller ikke lørdags morgen. Både torsdag og fredag var det virkelig kjekt å kunne stå opp til sol og varme. Det var ikke kuldegrader om natta, selv om snøen var hard.

Sola skinte fra blå himmel og på frokostsiden av hytta var det varmt alt fra morgenen av. Det var noen flotte morgenstunder. Nettopp slike jeg for min del ønsker å oppleve, men det er få slike morgener selv på sommeren.

Med flott påskevær, var det klart for den store påskeutfarten til Blåfjellenden. Dessverre var det snømangel, og jeg tror mange ikke tok turen inn til hytta fordi de trodde det ikke ville være snø.

Nå var det mulig å komme omtrent inn til hytta med ski på beina, uten å ta av mer en en gang – øverst i bakken mot Leitevannet.

For vår del var vi så heldige at vi fikk sitte på snøskuter et stykke innover. I forbindelse med skjærtorsdagskomlene, er det en del ting som må inn til hytta – tunge ting, og for å få alt med, så krever det transport. Det ble en skikkelig tung sekk bakken ned og turen bort mot hytta på mandagen.

Vi var inne på hytta før klokka 11 på morgenen. Denne dagen fikk vi bare besøk av en person. Det var kjekt med et lite avbrekk i jobbingen for en prat. Det kunne godt ha kommet fler.

Litt ut på ettermiddagen kom et par fra Hunnedalen. De ville overnatte. Begge hadde skikkelig randonee-utstyr og han tok en tur opp til Grønanuten -1024 moh....

Onsdag fikk vi bare dagsbesøk, men det er alltid kjekt å få kunne servere kaffe til de som kommer. Det var helt folksomt på terrassen en stund. Far og mor med unger, fikk vist at turen til Blåfjellenden og tilbake er en «familietur». Helt greit som dagstur.

Torsdag fikk vi besøk av tre kjekke gutter. De slo seg ned for en stund og vi hadde en hyggelig time i sola.

Litt sener kom det folk som gjerne ville ha komler. Tre «voksne» som fikk servert komler på terrassen – før de tok tilbake til Hunnedalen. Komlene ble godkjent.

Litt senere kom en familie med unger bade store og små. Den eldste gutten, sammen med en kamerat ville tilbake til Hunnedalen – etter middagen klokka fem.

Vi fikk også selskap av en kjekk familie også her voksen datter med venninne, men disse ville ligge over til fredag.

Sist men ikke minst, kom gjengen fra Ålgård. Denne gangen fem gutter, som alle hadde vært på Blåfjellenden og spist komler tidligere. Noen hele 6 ganger. Gamle kjente, med andre ord.

Det er alltid like hyggelig å ønske disse gutten (og jentene, når de er med) velkommen til hytta.

Det ble tomt og stille etter at alle gjestene fra torsdagen var dratt på fredags morgen.

Gjennom mange år har vi blitt kjent med noen av de som kommer inn til hytta på dagsbesøk. Det er alltid kjekt å kunne fornye bekjentskapet. Dette året kom Gro alene. Mannen var ikke i form til å ta innover. Selv om det var trist at ikke begge var med, fikk vi likevel en hyggelig stund på terrassen – i solveggen.

Litt ut på dagen kom en gjeng fra Hunnedalen. Denne gjengen har vi også delt hytta med før. De har med det meste, og er kjekke folk. De tar gladelig i et tak for å få vann og ved på plass. Vi fikk en hyggelig kveld sammen.

På fredag kom også to danske «drenge» gående – uten ski eller truger. De tok inn på annekset, og ville gå – fortsatt uten truger og ski – tilbake til Hunnedalen på lørdagen.

For vår del startet vi opp sommerløypa på beina, og fortsatte mot Hunnedalen. Øverst var det greit å gå – på beina, men nedover mot Fossebekken og videre mot Hunnedalen var snøen sorpebløt, og trugen kom kjapt på. Jeg lurer på hvordan det gikk med de uten truger – eller ski?

Det romler fortsatt i komlegryter på Blåfjellenden.

Faste gjester og nye bekjentskap kom til Blåfjellenden denne skjærtorsdagen.

Som tradisjonen tilsier, serverte vi komler til gjestene på Blåfjellenden på skjærtorsdag, Det var ikke helt selvsagt dette året. Værgudene var ikke helt enige om det skulle bli snø nok til påskeskitur eller om all snøen skulle være vekke.

Det ble nok snø, folk kunne – nesten – komme til Blåfjellenden på skjærtorsdag uten å ta av skiene.

Med strålende påskevær – hele påsken, var det klart at vi ikke ville sitte alene rundt bordet klokka fem på skjærtorsdag.

Hvor mange som ville komme for å delta i måltidet, var vi mer usikre på. Kunne det komme 12-15, eller muligens 20? Med så godt vær som vi hadde,kunne det bli «fullt.».

Dagene før hadde det vært lite besøk. Antakelig var folk skeptiske til å ta ut. Det var jo meldt om lite snø og dårlige forhold innover mot hytta.

Vi fikk dagsbesøk, og fra en av de faste besøkende fikk vi høre at det ikke var sikkert at den faste ungdomsgjengen fra Ålgård ville møte opp. Litt trist om disse faste gjestene ikke skulle dukke opp.

De er liksom en del av vår påske på Blåfjellenden.

Alt onsdag begynne vi å forberede torsdagens middag. Pinnekjøttet må ligge minst et døgn i vann for å få ut saltet.

Både bestyrerinnen og jeg bruker i tillegg tid på å få hytta i stand til gjestene, men det gjelder ikke bare for påsken men for hele sesongen. Det er likevel kjekt å kunne invitere til middag i en hytte i best mulig stand.

Natt til torsdag var vi alene på hytta. Morgen ble for min del brukt til å bære vann – i bøtter og spann...

For Bestyrerinnen gikk tiden med til å gjøre i stand grønnsakene som hører til en god komlemiddag.

Litt senere ble bordet pyntet med gule lys (som ikke var tent da vi spiste...) og gule servietter. Et pent pyntet påskebord.

Alt i et-tiden kom det folk på dagstur, som slo frampå om det muligens kunne la seg gjøre å få testsmake komlene? Bestyrerinnen var som vanlig innstilt på å servere gjester.

Ut fra kommentarene, så kunne maten godkjennes, selv om gjestene på tidlig dagsbesøk fikk komler uten tilbehøret.

I tre-fire tiden ankom den første gjengen. Det var fire voksne. Neste gjengen var på 9 i tilsammen. Nå skulle ikke alle 9 overnatte, men siden dette var en gjeng som hadde vært på besøk tidligere, spurte de pent om ikke også de som skulle tilbake kunne få bli til middag.

Sist, men ikke minst, kom ungdomsgjengen fra Ålgård. Fem stykker. Alle hadde tidligere vært med på skjærtorsdags komler på Blåfjellenden. Noen av gjengen hadde vært gjester seks ganger, andre var med for andre gang. Vi savnet en fast gjest. Hun satt hjemme med ødelagt fot.

En av denne gjengen har prestert å spise 17 eller 17 komler – samme dagen. Bestyrerinnen tok en sjefsbeslutning og laget 17-18 komler ekstra.

Det ble nok komler.

Litt over fem svar det 20 stykker samlet rundt bordet i stua på Blåfjellenden. Som vanlig ble det god avsetning på maten. Stemningen var god og de som skulle tilbake til Hunnedalen kjente seg nok litt «tunge».

Med god hjelp fikk Bestyrerinnen oppvasken på plass, og hun fikk endelig tid til å sitte ned – en stund.

Det ble en kjekk og grei skjærtorsdag på Blåfjellenden – som vanlig. Nå gjelder det å se fram til neste år.