Ras i Fidjadalen.

Foto: Evy Horpestad.

 

Dette året har det vært spørsmål om et ras fra i vår, har hindrer turen nedover dalen.

Det spørsmålet er lett å svare på. Raset hindrer ikke fremkommeligheten i Fidjadalen.

Denne helga var trafikken stor nedover dalen. Både lørdag og søndag gikk det gjenger fra Blåfjellenden til Mån.

Og turen nedover er vel verdt å ta med seg. Det er en opplevelse å få med seg både Fidjafossen og Månafossen på samme tur. Dalen er vill og trang, men gir flott utsyn nedover fra enkelte plasser. Det er fisk i både elva, Fidjavannet og Månvannet.

Det er flotte leirplasser mange plasser langs stien.

Spor av folk - den gamle garden på Fed og gamle stølsplasser, viser at det har gått folk her i mange år.

Det går ras i Fidjadalen stort sett hvert år. Som regel er det på ettervinteren, tidlig vår, det kommer snø, is, stein og grus nedover lia. Ungene på Fidjastølen fikk ikke lov til å gå nedover dalen på vinteren. Faren for ras var for stor.

Med mye snø og sen snøsmelting, som de siste årene, har det kommet ras sent på våren - i slutten av mai.

Det er ikke alltid rasene når helt ned til stien, heldigvis. Jeg har opplevde på en tur oppover dalen å høre det buldre oppe i lia. Jeg kunne se raset komme nedover, (men det var lyden som var verst…)

Oppe i hytta snakket jeg med noen som hadde gått foran meg. Raset hadde kommet mellom oss. Ikke hyggelig, men heller ikke farlig. Ikke noe av raset nådde stien.

Og når hindringer skal nevnes, må det tas med at turen nedover dalen, kan bli vanskelig og garantert våt, når vannføringen er stor.

Det må være store vannmengder før det blir et skikkelig problem. Elva må gå hvit og over de fleste steinene der hvor Leitesånå møter elva fra Blåstøldalen.

Da kan det være litt skummelt å komme frem omtrent der raset har gått, i elvegjelet rett ovenfor Fidjafossen. Ved ekstreme vannmengder, vil det være umulig å komme fram her. Det har vært så mye vann i elva tre-fire ganger de siste 20 årene…