16.07.2016

Utenlandske gjester og noen norske.


Kjekke gjester, både norske og utenlandske.

En kjapp tur til Blåfjellenden midt i uka. Fra onsdag til torsdag. Det er slike ting vi som har nådd støvets alder kan gjøre. Nav betaler daglønnen uansett….
Det var egentlig ikke noe som skulle gjøres. Det skulle være en ferietur. Midt i ferien.
Det er alltid interessant å se hvem som ellers kommer til hytta. Nå midt i ferien pleier det ikke å være mange gjester. Jeg hadde ikke helt troen på å bli alene, men trodde ikke det ville komme særlig mange andre.
Det er ofte bare utlendinger på hytta i fellesferien – de norske er andre plasser, selv i godt vær. Bare for å understreke at jeg har helt feil, gikk jeg forbi en gjeng norske på vei inn. Det var 4 voksne og en jente på 12. Hun først, og sprang som en fjellgjeit nedover bakkene.
På hytta var det folk. Og for å vise at jeg tross alt hadde litt greie på hvem som besøker hytta, så var det en belgisk familie. Far og mor og to på 7-9 år. Svært hyggelig folk. De hadde gått en rundtur, og var nå på sin siste overnatting, og skulle til Hunnedalen dagen etter. Og på annekset var det et polsk par – mor og sønn. Nå var det bare så vidt moren kunne kalles «utlending», hun hadde bodd i Norge i 40 år, og var ivrig medlem av STF, og hadde bodd på selvbetjente hytter før – mange ganger. Sønnen var på besøk. – Han snakket bare polsk.
Noe senere kom det tre hollandske gutter – fra Mån. De hadde gått i mange timer, og var rimelig trøtte. Ut på natten – i totiden, kom det også to franske karer. De hadde også startet på Eikeskog den dagen. Og brukt tid oppover dalen. Jeg vet ikke om de var trette, de sov omtrent til jeg forlot hyttas.
Jeg kan ikke helt skjønne hvorfor «utlendinger» finner frem til turen fra Mån til Blåfjellenden, men det gjør de. I mengder. Og svært mange av disse – danske, tyskere, nederlendere og andre, har ikke helt kontroll på hvor «tung» den turen egentlig er – oppover.
Godt voksne (norske) damer (bestyrerinnen) med noen kilo for mye, går turen på 5-6 timer. Det skyldes selvsagt øvelse i ta seg fram i tungt terreng – og – ikke minst, lett sekk.
Jeg har opplevd å komme til hytta og finne en gjeng ungdom, helt kjørt, sittende i en kald hytte uten vann, etter en tur på 1-12 timer opp dalen. Nå kommer ungdommen seg for, og er normalt klar for ny innsats etter en liten pause.
En gang på vei opp Fidjadalen, tidlig i mai, traff jeg et tysk par. De var på vei mot Blåfjellenden. Og ville videre mot Brådlandsdalen og tilbake til Eikeskog. Jeg nevnte snø og vinter. De var helt uforstående til slikt. Det var jo sommer – i Tyskland. Jeg fikk overtalt de til å ta samme vei tilbake.
Det ble likevel en grei kveld for oss norske. Vi ble sittende å prate til ut på kvelden. Utlendingene trakk seg tilbake rimelig tidlig. Som vanlig fant vi norske felles kjente og nesten familie.
Og som vanlig fikk jeg en god del historier fra -  og informasjon om – andres jobber. Det er skikkelig kjekt å høre andres erfaringer.
Det er virkelig en av de tingene som gjør at jeg besøker Blåfjellenden – gang etter gang.
Og hytta ville ikke stå tom natt til fredag. Helt nede ved Hunnedalen traff jeg først en Norsk familie, og like etter en dansk. Og da var nesten alle vanlig land representert – selv om det ikke er helt vanlig med folk fra Belgia.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar