Det er kjekt med noe å gjøre.
Det er underlig. Jeg forlot Blåfjellenden på søndagen, og da
jeg kom på fredagskvelden, hadde to personer skrevet seg inn i løpet av uka.
Likevel var det noen småting som hadde skjedd og som krevde litt arbeid.
Hvordan gardinet bare kan henge i en glider, når ingen har
rørt det, må bli et uoppklart mysterie.
Det samme gjelder spørsmålet om hvordan planken i gangveien
har løsnet.
Og hvorfor er lokkene på brannalarmene løse?
Ingen stor ting, men de må ordnes. Det tar likevel tid å
finne fram verktøy – hammer og spiker, rydde opp etterpå og sjekke om alt er i
orden.
Det vi egentlig kom opp for å gjøre – pusse noen huller i muren
rundt røkløpet på den nye ovnen, ble gjort sist.
Nå var det ingen andre gjester på hytta mens vi ordnet og
fikset. Og godt var det- det blir jo alltid litt rot. Det tok ikke så lang tid
å få orden på disse småtingene. Nå var vi jo heller ikke kommet til hytta for å
jobbe, mer for å ta livet med ro og for turen.
Det er likevel geit å ha noe å gjøre. Det kan jo bli lange
timer når det ellers ikke er noen å snakke med.
Selv om de mer markerte jobbene er gjort, kan jeg alltid ta
et tak med rydding og vasking. Blåfjellenden har store fine vinduer nedover mot
Fidjadalen. Utsikten er på mange måter en av de tingene folk flest legger merke
til og liker ved hytta.
Men det krever at vinduene ikke er for tilgriset av
barnehender og fluelort.
Her har jeg en oppgave…
I tillegg forsøker jeg å holde skuten ren og pen. Jeg tror
det gjør et godt inntrykk at det er rent og ryddig i inngangen. Det krever en
omgang med kosten hver gang jeg er på hytta – selv om kosten står godt synlig
er det ikke ofte noen av gjesten tar i et tak her.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar