19.07.2025

Bra besøk i juli, men lang fra fullt på Blåfjellenden.

Mange kjekke folk på besøk.

I midten av juli, er sommersesongen i gang på Blåfjellenden. Det er gjester som overnatter hver natt, og også en del dagsturister og folk som skal ligge i telt som kommer innom. Det er ikke like mange som velger hytta hver natt, men den står ikke ofte tom.

Helt siden hytta vær ny i 1987 har det vært mellom 1300 og 1550 overnattinger i året. Siden annekset kom først i 2007, var det mange ganger svært fullt. Det hendte ganske ofte at det var mer enn 50 gjester på en gang.

Folk lå over alt. I stua var (er) det plass til 15 stykker, men da på madrasser på gulvet. De dagene det var mye folk var det ekstra madrasser de fleste plassen – for å få sengeplass til 50 personer eller mer.

Etter at annekset kom i 2007 ble alt så meget bedre. Nå er det god plass til 50 personer – uten å ta i bruk stuer eller kjøkken – for ikke å snakke om kjøkken eller vedstabelen ute i skuten. Nå blir det som oftest mulig å beholde rommet for et følge.

I gamle dager var det også ofte gjenger fra samme arbeidsplass som tok turen til Blåfjellenden. 12-15 personer i følge og gjerne flere slike gjenger på en gang. Selvsagt ble det som oftest tur på fredag, lørdag og søndag, og derfor fullt på disse dagene.. (Og det manglet mange ganger ikke på glassflasker...)

I dag er det familier, både far, mor og unger, men også ofte foreldre med voksne unger og barnebarn, eller en gjeng voksne familiemedlemmer. Alle er like velkomne, og jeg prøver å gjøre oppholdet like bra for alle.

I riktig gamle dager, før Blåfjellenden var bygd, var det helt greit å røyke tobakk inne på hyttene. Det var imidlertid strengt forbudt med alkohol. De fleste voksne herrer brukte pipe. Røyken kunne være tykk. I dag er det ikke anledning til å røyke inne, men det er derimot anledning til nyte medbrakt. Helst i små mengder, selvsagt.

Det var en familie, først støtte på, da jeg gikk innover mot Blåfjellenden denne gangen. Mor og far og to unger – og hund. Det hadde faktisk vært to hunder på hytta den natta. Nå er det to hundebur, men to dyr som ikke kjenner hverandre, kan muligens lage problemer.

Det løses normalt ganske enkelt ved å ta et hundebur og sette det i skuten. På hovedhytta er dette helt greit. Der er det masse plass. Det er uansett ikke anledning til å ta med hund inn i stua eller på soverommene. Det skjer dessverre en og annen gangen.

Det var folk de to dagene jeg var på Blåfjellenden. Det kom en danske gjester og familier, og jenter på tur sammen. Da jeg gikk mot Hunnedalen kom det en fellestur fra Sandvatn som ville overnatte. Jeg kunne se gjengen i stien rett over Leitesånå. !5 stykker, og hytta ville ikke stå tom den natta heller.

Nå var jeg ikke like tilfreds med rengjøring da jeg kom hjem, som da jeg gikk. Jeg mente gjestene som var på hytta hadde både kostet og vasker – og ryddet. Fellesgjengen mente det ikke var skikkelig gjort.

Nå gjorde medlemmene av fellesturen skikkelig rent og fikk hovedhytta i stand, slik at den står klar til å ta i mot nye gjester. Nå gjelder det bare at været skikker seg slik at det blir kjekt med fjelltur.


13.07.2025

Mange folk i heia, men få på Blåfjellenden.

Det er mer gjester i helgene.

Det var få folk som ville overnatte på Blåfjellenden denne gangen. Utenom meg var det bare en kar- en mann fra Belgia, men som jobbet i Norge. Han kom fra Flørli og ville videre mot Lysebotn dagen etter.

Med bare to personer i hyttene, ville det muligens ikke være særlig mange andre i heia. Det viste seg å være helt feil. Alt på vei innover mot Blåfjellenden, traff jeg to danske gutter som ville på en ukes tur i Frafjordheiene.

Som så mange andre – som ikke har vært i våre heier, hadde de planlagt en vidunderlig langtur. Til Blåfjellenden og ned til Frafjord og over til Espedal og videre nordover, for så å ta tilbake til Høgaleitet og bilen. Alt dette på en uke...

De danske drenge nådde Blåfjellenden etter 5 timer, og lurt på hvor de skulle. Etter en diskusjon ble det til at de la om planene til en litt kortere tur. "Bare" til Langavatn, så Kjerag og så mot Sandvatn og tilbake til bilen.

Nå var det også andre – far og datter - som ville innover i heia, men ikke til Blåfjellenden. De ville til Langavatn på dagen. Jeg lovet å ha kaffen klar når de kom til Blåfjellenden, og vi fikk en hyggelig stund utenfor annekset i sola.

De to herrene som virkelig gjorde en innsats dukket opp, og de tok etter hvert mot Hunnedalen. Ikke lenge etter kom han som ville overnatte i hytta, og nesten samtidig kom det en annen kar ruslende fra Hunnedalen. Han ville ligge i telt, og slo opp teltet rett utenfor hovedhytta.

Det er ikke uvanlig at det ligger klær og liknende igjen etter folk. Jeg har opplevd å finne telefon og GPSer liggende igjen. Denne gang var det ikke noe så verdifullt, men hvordan 4 par strømper kan bli glemt – på en gang, er ikke helt enkelt å forstå.

Selvsagt prøver jeg å finne eieren til bukser, jakker, telefoner og slike ting. Sokker går direkte i bosset. Det blir rett og slett for mange gjenglemte sokker i løpet av året til at jeg legger de i «gjenglemt» boksen.

Det lå også et stort turhåndkle igjen i annekset. Jeg har lagt dette i boksen, men det hender ganske ofte at eierne av slike ting ikke tar kontakt. Det er jo litt langt å gå for å hente et håndkle til et par hundre kroner.

Det var ikke så mye som måtte gjøres på hyttene denne gangen. Uthus og skuter fikk en omgang med kosten, og selvsagt ble det vasket og gjort rent på annekset der jeg holder til. Litt ut på dagen gjorde jeg meg klar for å ta ut mot Hunnedalen.

Jeg ventet på to jenter som kom fra Langavatn. Jeg luret på om de skulle overnatte på Blåfjellenden, selv om det egentlig var tidlig på dagen. Jentene hadde telt og ville overnatte nede i Fidjadalen på vei mot Mån og Eikeskog.

Mange folk i heia, få på BlåfjellendenDet kom fire stykker mot hytta i det jeg tok ut. De var bare på dagstur, og ville tilbake etter en pause. Jeg mætte flere, men de skulle til Sandvatn og ned til Fidjastølen. Jeg lurte på om hytta ville stå tom den natte,. Men helt nede mot veien kom det endelig folk som ville til Blåfjellenden for å overnatte.


12.07.2025

En kjempe innsats fra to "voksne" herrer, på stien mot Blåfjellenden

De eldste er best.

Det hender jeg blir gledelig overasket, og denne gangen var det i tillegg totalt uventet. Vanligvis består de gode overraskelsene i at folk har tatt jobben med å gjøre skikkelig rent etter seg. Jeg venter egentlig ikke at andre skal gjøre rent på dass, eller få vekk støv og skitt i skuten på hyttene.

Det hender likevel av og til at noen gjester tar i et tak og får dassen og skutene rene og pene. En stor takk til de som tar disse jobbene. De kan ikke gjøres for ofte. Nå skal selvsagt rom som har vært i bruk både kostes og vaskes. Det blir gjort av – av og til.

Denne gang var det to litt eldre herrer, antakelig pensjonister som meg, som møtte meg da jeg kom ned til Blåfjellenden. De var på dagstur og hadde tatt en pause på terrassen for å beundre utsikten. De så meg utenfor annekset og kom bort for en prat.

De var fra samme kommune som meg og det viste seg selvsagt at vi hadde felleskjente. Det ble et virkelig hyggelig møte og en kjekk prat, før de ta tok turen tilbake mot Hunnedalen.

I løpet av samtalen, nevnte jeg at det kunne ta med seg en ganglem fra stabelen på toppen, og legge den hvor det måtte passe. Karene var litt usikre på hvor ganglemmene skulle, men ville se om det ikke var mulig å få med en bortover mot et myrsøkk.

Disse lemmene er ganske tunge, og jeg så for meg at disse to karene, ville ta en lem mellom seg bortover. Det viste seg å være helt feil. Da jeg kom opp på toppen på vei hjemover, var hele stabelen av ganglemmer vekk.

Karene, som var på en ganske lang dagstur, hadde virkelig gjort en innsats. De hadde fått lagt ut hele stabelen av ganglemmer. Alle var kommet på plass lengre borte i stien. De hadde gjort en kjempejobb. Jeg hadde tenkt å bruke fler uker på dette. Mange takk – på vegne av meg selv og for alle andre som nå slipper å vasse i myrsøkk.

05.07.2025

Mange kjekke folk på Blåfjellenden, men langt fra fullt.

Sommeren er her og folk er på tur.

Forrige gang jeg var på Blåfjellenden, var jeg helt alene, og det har vært ganske få folk de andre gangene jeg har vært innover. Nå er jeg ikke ofte på hytta i helgene, og da pleier det alltid å være en del folk.

Denne gangen traff jeg en kar som hadde vært på hytta, på veien innover. Han – og hunden- hadde gått opp Fidjadalen, men på grunn av at hunden fikk såre poter tok han den korte turen mot Hunnedalen istedet for å gå den lange veien nedover dalen til Mån.

Det var sol da jeg kom ned til hyttene, og etter å ha fått av sko, laget te og funnet fram mat, ble jeg sittende utenfor i sola. Det har ikke vært så mange anledninger til å kjenne varmen fra sola den siste tiden. Det gjorde godt.

Jeg burde selvsagt ha funnet noe nyttig å gjøre. Det ble litt rydding og rengjøring av skutene og i uthuset. Klokka var ikke mye over fire da de første gjestene kom. Det ble lite jobbing etter det. En familie på fire, Far og mor og sønn og datter kom først. Alle, utenom moren, hadde vært på Blåfjellenden før, samtidig med meg.

De neste som dukket opp var fire voksne jenter, som var på sin årlige tur sammen. En tradisjon de hadde hatt i 12-13 år. Denne gangen ville de være to netter på Blåfjellenden. Planen var opprinnelig å ta til Sandvatn, men der var alle sengeplassene som kunne bestilles opptatt.

Jeg fikk også besøk av en kar, som var på dagstur, og etter litt snakk fram og tilbake, ville han ta om østsiden av Leitevatn på tilbaketuren. Det kom også en familie på tre, som tok innpå annekset. Også de ville ta om Leitevatn på vei tilbake dagen etter.

Det er jo en del som syntes det kunne være greit å gjøre en rundtur av det når de besøker Blåfjellenden for en natt. Det kan jo være greit å se et litt annet landskap en det samme på veien inn som på veien tilbake.

Da er turen om Leitevatn ganske grei. Fra Blåfjellenden går den turen først den merkede stien mot Sandvatn. Over brua nedenfor hytta, og bort til brua over Leitesånå. I stede for å gå oppover mot Svartedalen og Stutaheia, så er det bare å følge den umerkede stein oppover mot Leitevatn og rund.

Denne stien er brukt av folkene på gården Blåfjellenden når de tar inn sauene, og når de skal sjekke sauene ut over sommeren. Den er lett å følge, og kommer inn på den merkede stien omtrent tre kilometer fra Hunnedalen.

Sommeren er i gang, selv om vær og temperatur ikke helt henger med. Det er mer folk på Blåfjellenden enn tidligere i år, og jeg møtte en hel del som var på vei innover da jeg gikk tilbake.

Det var «utlendinger» antakelig fra Nederland, tre blide jenter og en familier på vei mot Blåfjellenden. I tillegg til de som alt var på hytta, ble det minst 12 som ville overnatte den natta. Nå er det plass til nesten 50, så det er god plass til enda flere. 

29.06.2025

Lite folk og mye regn på Blåfjellenden.

En kjekk, men ensom tur.

På vei innover mot Blåfjellenden, bare et par hundre meter fra veien, holder Stavanger Turistforening på å bygge en turbohytte. Dette skal ikke være en vanlig turistforeningshytte, men en som kan brukes av familier. Som leier sin del av hytta.

Siden jeg går forbi på vei til eller fra Blåfjellenden, har jeg hatt anledning till å følge med på byggingen. Nå har holder de på å få på plass taket. Det blir spennende å se hvordan bygget blir når det er ferdig.

Nå holder jeg også på med å få på plass nye ganglemmer øverst i bakken opp fra Blåfjellenden. Det arbeidet tar tid. Disse lemmene er tunge. I hvert fall om de er våte og fulle av vann. Jeg sliter litt med å få dratt lemmen til der de trengs.

Skulle noen synes det vil være greit å ta i et tak, vil jeg sette pris på om noen av lemmen blir brakt til en plass der de kan gjøre nytte. Det er ikke så farlig om de ikke helt havner på rette plassen. Den jobben skal jeg ta meg av. Det er selve bæringen jeg sliter litt med.

Det var ingen andre på på Blåfjellenden da jeg kom, De siste som hadde vært innom, hadde forlatt både hovedhytta og annekset ren og ryddig. Det var virkelig kjekt å komme frem og ikke måtte begynne å jobbe.

Det ble litt rydding,. Jeg satte stoler på plass, satt vekk ting som sto på benkene og sjekket brannalarmene. Det tok ikke lange tiden. Så var det tid for litt mat. Jeg hadde håpet på å kunne sitte ute å spise,

Værmeldingen mente det ville være overskyet fram til i to-tiden. Da skulle det begynne å regne. Jeg hadde litt sol innover og håpet at Yr tok feil. Regnet kom litt senere, og det holdt ikke opp før tidlig neste morgen. Jeg måtte kle på regntøy for å hente ved i uthuset.

Det kom ingen andre den dagen. Jeg ble alene i annekset, og hovedhytta lå mørk og tom. Det var egentlig litt greit, for været var avgjort ikke bra. I tillegg til regn, blåste det og temperaturen var ikke sommerlig.

Det var bestillinger for neste dag. 8 sengeplasser på hemsen i annekset var bestilt. Jeg tror det må være en gjeng speidere eller liknende – fra Danmark. De var antakelig på en rundtur, og jeg ville ikke møte denne gjengen på min vei mot Hunnedalen.

Det var og bestilt to sengeplasser i Hovedhytta. Jeg trodde muligens jeg ville treffe disse på veien tilbake. Da jeg kom til Saftbekken satt det to jenter på noen steiner. De var på vei mot Blåfjellenden, men ville ligge i telt.

Siden det hadde regnet hele natta var bakken våt. Jeg anbefalte å gå over brua og bort til en liten høyde ved siden av et lite tjern. Oppe på den høyden pleier det å være mulig å finne en noenlunde tørr flekk for et telt.

Værmeldingen fremover var ikke god. Det var snakk om mye regn. Jentene ville likevel videre til Sandvatn dagen etter.


20.06.2025

To våte og kalde dager på Blåfjellenden

Vind og regn og 5-6 grader på morgenen.

Denne gangen var jeg nesten sikker på at jeg ville bli alene på Blåfjellenden den første natta jeg kom til hytta. Det var ingen bestillinger og værmeldingen var nok så dårlig. Det skulle både regne å blåse.

Nå passet det likevel for meg, og jeg tok innover i regnet. Det tok ikke lang tid før det ble opphold, og selv om det blåste litt kom jeg greit innover heia. Dagsformen var ikke helt på topp, så det ble ikke den helt store farten.

Ved stabelen med ganglemmer, kom regnet og denne gangen for jeg bare forbi. Nedover bakken mot Blåfjellenden, lurte jeg på om det likevel ville være andre. Det var det ikke, men det hadde vært folk. Som ikke hadde gått fra hyttene slik jeg ønsker det.

På annekset sto døra fra stua og ut til skuten på vidt gap. Skuten er egentlig «ute». Det er mellomrom mellom plankene og det trekker frisk – og denne gang - kald luft inn. Med døra åpen, har også de små dyra – som det er mange av utenfor - mulighet for å komme inn i varmen.

Det var heldigvis ikke kommet mus inn i hytta. Hadde dette skjedd om høsten, så hadde nok havregrynene på hylla vært strødd over hele kjøkkenet. Musene finner greit fram til godsakene.

Med døra oppe, var det «ute-temperatur» inne. Det gikk med en sekk med ved før temperaturen ble over tyve grader. Det tok en god time før det ble levelig i stua, og først «koselig» en god stund senere.

Med god fyr i ovnen, stakk jeg bort til Hovedhytta. Det var like kaldt inne der som i annekset. Det var ikke bare et vindu som sto åpent. Hele fire vinduer var «glemt». Det må ha vært varmt den dagen de siste forlot hytta. Det var ikke varmt da jeg kom.

Nå på sommeren kan det være «greit» å glemme vinduene på dass. Der kan gjennomtrekken være grei å ha, men eller er regelen at alle vinduer skal lukkes når hytta forlates. Det hender likevel at noen glemmer et vindu, men fire....

Det ble en litt lang kveld. Jeg gikk å kikket etter om det kom folk. Hovedhytta var mørk og det kom ikke røyk opp av pipa. Klokka 11 gjorde jeg meg klar for natta, og stakk ut i et nødvendig ærend, (Litt lettkledd. Jeg var jo alene..).

I det jeg kom ut døra på annekset ruslet Mikkel rev ganske rolig forbi, og forsvant nedover mot Fidjadalen. Jeg var ikke alene. Nesen i samme øyeblikk gikk det i døra på hovedhytta. Det viste seg at en tysk jente hadde tatt turen opp Fidjadalen i regnet og tatt inn på hytta. Jeg var virkelig ikke alene.

Dagen etter snakket jeg med jenta. Ovnen i hovedhytta var kald og ikke i bruk , men det hadde likevel vært varmt nok i hytta. Hun ville videre mot Flørli, og håpet på bedre vær den dagen enn det hun hadde hatt på turen opp dalen.

Hun kunne fortelle at alle hytten i Alpene var betjente og hun var ikke vandt med å rydde og vaske, og mente nok at dette var «ukjent» for mange fra sørlige breddegrader. Nå er regelen at det SKAL vaskes på rom som har vært brukt.

Jeg bestemte meg for å bli en dag til, og fikk fart på støvsugeren. Begge hytten ble tatt en omgang. Med støvsuger i gan, er det lett å fjerne støv og skitt i kriker og kroker – og spindelvev i vinduskarmer.

Det ble også støvsugd i skutene og i uthuset. Nå burde hele anlegget være rent og ryddig i påvente av nye gjester. De første kommer i hvertfall til en flott hytte. Jeg fikk lagt ut en ganglem opp ei høyden på vei tilbake mot Hunnedalen. Alt hjelper.

Jeg møtte bare to tyske jenter på vei for å overnatte på Blåfjellenden. Det var fler andre ute på dagstur. Det ble en hyggelig stopp litt lengre nede i bakken mot Hunnedalen da jeg traff et par som var på tur innover. Vi fikk en skikkelig grei prat.

14.06.2025

Det hender jeg er alene på Blåfjellenden.

Lange lyse kvelder.

Det ville antakelig bli en nok så ensom tur til Blåfjellenden denne uka. Det var ingen bestillinger den natta jeg ville være der, og værmeldingen var ikke helt bra. Det kunne dukke opp noen. Da ville det antakelig være utlendinger.

Det er helt greit å være alene på hytta. Det kan bli litt ensom, og jeg kikker jo etter folk ut over kvelden, men i det store og hele, er det kjekt å bare være på hytta uten selskap.

Det var helt greit å komme ned til annekset på Blåfjellenden denne gangen. Det hadde vært en gjeng fra DNT Ung, og de hadde forlatt hytta med både vann og ved – og ikke minst i ren og ryddig stand. Det var kjekt å komme til en slik hytte.

Nå var ikke alt like greit. I hovedhytta hadde noen gjester lagt igjen beskjed om at de hadde kommet til skitten oppvask og med vinduer oppe, og hundemat flytende i skuten. Ut fra navnene i protokollen kunne det se ut som disse gjestene ikke var norske.

Stavanger Turistforening har en oppgave med å fortelle våre utenlandske gjester hvordan systemet er på de ubetjente hytten. Det er antakelig ikke en lett oppgave, jeg tror ikke det alltid er vond vilje, men mer uvitenhet.

Siden DNT Ung hadde gjort skikkelig rent, og det ikke hadde vært andre på besøk før jeg kom, var det ikke mye å ta fatt på. Nå er det alltid noe å gjøre. Skut og uthus blir nesten alltid glemt, og jeg tar som regel en runde med kost her.

Det var snakk om sommertemperatur - om noen dager. Den dagen jeg var innover, minnet det mer om høst. Temperaturen sank til omtrent 5 grader og det kom en skikkelig kald vind fra nord. Jeg holdt meg inne og fyrte i ovnen.

Det gikk med et par sekker ved. Vind og lav temperatur er ikke det jeg forbinder med sommer, men det var det jeg hadde denne gangen. I følge YR skulle det bli en flott morgen, den kom med fortsatt vind og overskyet vær.

Sola som var meldt, stakk fram litt inne i mellom, men først ut på ettermiddagen. Da hadde jeg gjort klar til å ta ut en stund. Det som holdt meg tilbake var en spade som burde vært oppe ved gangveiene i toppen av bakken mot Hunnedalen.

Den spaden hadde jeg brukt forrige gang vi la ut gangveier – for omtrent 11 år siden. Jeg bar først spaden inn til haugen med gangveier og etter at disse var lagt ut, bar jeg den ned til hytta. Nå, burde jeg igjen ta med spaden på tur – opp bakken.

Det ble en tung sur oppover lia med en spade i neven, men som alltid kom jeg opp. Nå lå haugen med ganglemmer å ventet. Det ble ikke så mye gjort på returen. Bakken opp – med spaden – hadde tatt kreftene.

Jeg møtte to gutter som var på vei innover mot hytta. De ville over til Flørli dagen etter. Utenom disse burde det komme noen som hadde bestilt plass, men jeg traff ingen andre.

08.06.2025

Det er ikke alltid "utlendinger" vet hva som skal gjøres på Blåfjellenden

Godt besøk så langt i juni.

Forrige uke måtte jeg takke folk fordi de hadde gjort rent før de forlot hytta. Noe som fortsatt er regelen. Det skal vaskes, ikke barre støves. Spesielt når det er vått ute og sauene legger fra seg mye «greier» både rundt hyttene, men også på gangveier og terrassene.

Da jeg kom, sjekket jeg om det var våte filler eller mopper. På annekset hadde noen vasket. På hovedhytta var det ikke en gang brukt kost. Jeg fant fram kost og feiebrett, og det så mye bedre ut etter en omgang.

Ut på kvelden kom det et tysk par opp Fidjadalen, og skulle samme vei tilbake neste dag. De var vandt med hytter fra Tyskland og Sveits. Der er det tydeligvis betjening som står for renholdet, og de gikk nok utfra at det er slik her også.

Litt senere på kvelden kom det ti gutter fra Nederland. De hadde tatt turen fra Flørli, og i litt dårlig vær hadde de likevel bare brukt 6 timer. Gjengen var i god form, men ikke heller ikke disse folkene hadde fått med seg at de selv skulle stå for renhold.

Det ble gjort rent. De neste gjestene ville komme til en ren og ryddig hytte. Jeg håper de forlater hytta i samme stand som de fant den. Sauene utenfor gjør det i hvert fall ikke enkelt å holde det rent – uten vasking.

Med sauene på plass i heia, har det blitt en ekstra jobb å fjerne saueskitt fra gangveier og plattinger. Selv om jeg tar en runde på kvelden, er det nesten like mye saueskitt neste morgen. Det er med andre ord ikke mulig å holde gangveier og plattinger rene for saueskitt hele tiden. Det krever en daglig jobb. Jeg håper andre er villig til å gjøre en innsats.

Det kom ingen andre til Blåfjellenden denne gangen. Det var bare mine spor i sorpa fra dagen før, da jeg tok fatt på veien tilbake mot Hunnedalen. Jeg møtte ingen på veien, men jeg tror ikke hytta sto tom for det. Det kommer antakelig folk fra de andre hyttene.

Uansett står begge hyttene klar till å ta i mot folk. Fortsatt er vi jo bare i starten av juni, men sommersesongen på Blåfjellenden er godt i gang. Det har vært godt besøk, og ganske mange bestillinger.

For min del, var det en stabel med ganglemmer som ventet øverst i bakken. Meningen er å få disse ut i myra, for å gjøre det bedre å komme fram. Dette er ikke en jobb som kan gjøres i løpet av en time eller to. Det vil kreve litt jobbing fremover sommeren. Litt hver gang jeg går forbi.

Forrige gang jeg gikk til Blåfjellenden, kunne jeg høre en enslig lirype kakle i lia. Denne gangen var det flere. Det kan virke som om det har blitt flere ryper igjen etter noen år nesten uten fugl. Jeg håper vi får se flokker av fugler på høsten.

Selv med mye regn de to dagene jeg var innover, var det likevel mindre vann enn ventet i Fossebekken og oppe i varet øverst i bakken. Jeg hadde i hvert fall ikke problemer med å komme tørrskodd over begge plasser.

Snøen er nesten helt vekk. Bare noen små flekker oppe i nordhellingene holde stand. De hender noen år, at snøsmeltingen ikke helt har kommet i gang på denne tiden. I år er det helt uvanlig tidlig sommer.