Midt i uka, midt i august og godt besøk på Blåfjellenden

Det ble en hyggelig kveld på hytta.

Det var ikke mange bestillinger denne dagen på Blåfjellenden. Jeg hadde nesten regnet med å være alene i annekset, men det kom folk. Noen hadde bestilt seng, og andre kom for å finne den beste plassen som var ledig.

I gamle dager, på 90 tallet - kom det ofte 50-60 gjester som ville overnatte på Blåfjellenden. Det var alltid plass, selv om det noen ganger var skikkelig trangt om saligheten. Den gang var det jo bare hovedhytta, men likevel – alle fikk plass.

I dag med både hovedhytta og annekset er det sengeplass til 49 mennesker. Da har vi ikke tatt i bruk ekstramadrassene og benkene, så totalt er det ikke «fullt» før det er minst 60 gjester på anlegget. Folk synes likevel det er ganske fullt når det er 25 mennesker som roter rundt i hyttene.

På vei innover, traff jeg på to par alt øverst i Oleskaret. Det var en god gjeng pensjonister som var på vei mot hytta, som første stopp på en rundtur. Det var en blid gjeng, og en av karene kunne fortelle mye om et område der jeg ofte går tur. Kjekt å høre.

Det var andre på hytta da jeg kom inn. En var på langtur – RYGER, og neste stopp ville være Tomannsbu. En annen hadde litt andre planer, og ville bare til Langavatn før Sandvatn og tilbake til bilen.

Litt senere kom en mor med tre sønner. - og hund. Den eldste sønnen var ca 14 år. De kom så pass sent at de hadde hatt regn en god del av turen. Kliss våte og litt trette. De tok inn på hunderommet og et ledig rom i annekset.

Litt senere på kvelden ankom to herrer – i sin beste alder. De hadde tatt den lange turen opp Fidjadalen. Den turen, i hvert fall oppover, krever ganske mye, og disse to karer hadde ikke helt lette sekker. Godt gjort.

Klokka tre på natten, fikk vi igjen nye gjester på besøk. En far og to døtre. De hadde startet fra Skåpet på morgenen, og hadde latt mor og minstegutten på 10 ligge igjen i et telt et stykke etter Mikkelshytta.

Faren var ganske klar på at det ikke var en familietur å gå fra Skåpet direkte til Blåfjellenden. Han hadde funnet sti til dammen i enden av Vassleia, men videre var det ikke mye sti å se. Det tok virkelig lang tid for denne familien å komme fra Skåpet til Blåfjellenden. Jeg tror det går kjappere å gå mot Flørli og så den vanlige stien til Blåfjellenden.

På morgenen gikk faren ganske tidlig tilbake oppover mot Flørli for å bringe mor og sønn i hus. De var klare på at de ville bli en dag til på Blåfjellenden før de dro videre. Jeg ventet til litt ut på ettermiddagen før jeg tok ut. Da hadde faren – og mor og sønn, ikke vist seg øverst i bakken mot Flørli. Jeg håper de kom seg til hytta i god tid før kvelden denne dagen.

Jeg tok oppover bakken, og bare rett over toppen, kom det ei jente som ville til hytta. Etter det traff jeg to partier med tyske gjester, og nede ved Ølbakken kom det tre unge jenter i mot. De hadde god fart opp bakken, og ville ta en overnatting på Blåfjellenden før de gikk tilbake til bilen.

Hyttevakt på Blåfjellenden.

Mange har gjort en innsats på Blåfjellenden denne uka.

Vi var to som tok turen innover mot Blåfjellenden denne gangen. Knut Erlend tok kontakt og ville gjerne en tur. Vi har vært sammen på Blåfjellenden i påsken noen ganger. I år ble det ingen skitur i påsken, og nå passet det å ta en fottur.

Vi møtte folk på vei innover. De kunne fortelle at det hadde vært en del folk på hytta den natta. Noen av disse var fra utlandet, og hadde ikke helt fått med seg at det skulle gjøres rent før hytta forlates. Nå ble det likevel både vasket og kostes, så hytta ville være i god stand.

Nå var det ikke bare inne på hyttene noen hadde jobbet. Det viste seg at en gjeng med sommerjobb for STF, hadde tatt den illeluktende jobben med å tømme dassen. En jobb jeg virkelig er glad for at andre gjør. Jeg har tømt dassen noen ganger, det er ikke kjekt.

I tillegg til å tømme dassen hadde ungdommene denne gang virkelig brukt tiden. De hadde både ryddet og vasket og jobbet i stede for å sitte inne i stua. Noe jeg har opplevd andre ungdommer har gjort. Jeg lovet å gi en positiv tilbakemelding til de i STF som har hyrt inn ungdommene. Denne gjengen gjorde en skikkelig innsats.

STF prøver å fåfolk som hyttevakter på sine hytter. Det er ikke like lett å få noen til å være på en turistforeningshytte i en uke for å «passe på». Spesielt ikke om de i tillegg må børe all mat for uka på ryggen i noen timer før de når hytta. Som på Blåfjellenden.

Det har ikke vært hyttevakt på Blåfjellenden så langt denne sommeren. Bestyrerinnen og jeg har i mange år hatt denne jobben på Nilsebu. Det er ganske mange som ønsker å være på Nilsebu en uke. Her er det ikke alltid vi har fått den uka vi ønsker. På Blåfjellenden var alle uker åpne.

Denne uka – fra onsdag til lørdag – ville det være hyttevakt på hytta. Hun kom ned til hyttene nesten samtidig med oss, og kunne fortelle at for første gang denne sommeren ville det være hyttevakt på Blåfjellenden. Hyttevakten satte straks i gang med å jobbe. Hun hadde ikke tenkt å sitte inne å kikke ut.

Jeg fikk anledning til å vise hvordan aggregatet startes, og hvor støvsugeren står. Nå var det ikke lenge siden jeg hadde tatt en omgang, men det er helt greit om det støvsuges oftere. Spesielt inngang og skut, trenger mer renhold enn hver uke.

Da vi gikk dagen etter, var hun i gang med å vaske vinduene. Noe som ikke hadde blitt gjort denne påsken. Bestyrerinnen som ofte har tatt denne jobben, kom ikke inn i påsken, og det har til nå vært mange andre ting som har vært «viktigere».

Nå var det ikke bare hyttevakten som jobbet. Da vi gjorde oss klar til å ta ut, kikket jeg inn på hovedhytta, og der var to av gjestene i full gang med å vaske gulvet. De hadde tillegg gitt klar beskjed til noen utenlandske gjester, at det skulle gjøres rent før hytta forlates.

På veien mot Hunnedalen møtte vi en jente. Hun var også på vei inn til Blåfjellenden. Egentlig for å holde hyttevakten med selskap. Det ville i hvert fall bli to på hyttene – og to hunder – på hytten den natta.

Torden og lyn på Blåfjellenden.

Likevel bra turvær  og mange gjester i helgen.

Jeg kom tidlig inn til Blåfjellenden på torsdag. Yr var igjen ute med ekstremvarsel. Denne gang hadde de lyn og torden på menyen. Heldigvis skulle det først smelle ut på ettermiddagen, og om jeg startet tidlig hjemmefra, vill jeg være i hytta før det dårlige været kom.

Det var sol og sommer på den første delen av turen innover. Det kom en jente i mot. Hun kunne fortelle at det hadde vært mye folk på hytta den natta, men at de fleste skulle videre og ikke tilbake til Hunnedalen.

Da jeg nevnte at jeg var «tilsyn» på Blåfjellenden, spurte hun om hvordan hun også kunne gjøre en innsats for foreningen. Det er bare å ta kontakt med STF, men det kan muligens være greit på forhånd å tenke litt på hva slags innsats som passer. Jeg forsto det slik at hun nok ville ta kontakt.

Jeg fikk litt regn på med nedover mot hytta, men uværet holdt seg borte til jeg hadde både spist og tatt en dukkert i elva. Det ble skikkelig dunder og brak senere. Ikke så mye lyn i nærheten av hytta, men det blinket bra nede i Fidjadalen og senere over heia mot Hunnedalen.

Det dårlige været holdt folk hjemme. Det var bestilt sengeplasser, men det dukket ikke opp andre. Jeg ble alene på Blåfjellenden den natta. Det er på mange måter greit, men litt ensomt. Sommeren er alt på hell. Det ble mørkt i elleve-tiden.

Dagen etter fikk jeg tid til å ta en skikkelig runde med støvsugeren i alle byggene. Det var ikke så veldig lenge siden jeg hadde tatt en runde, men det var mye spindelvev og fluer i vinduskarmene. Det ble også tid til litt rydding i krokene og utenfor.

Det kom folk ganske tidlig. To karer var på løpetur og hadde startet ved Lortabu, og ville nå tilbake til Høgaleitet. Det har blitt flere og flere som løper tur i heia, med lave sko og lett sekk. Det går mer en dobbelt så fort å løpe enn å tråkke innover som meg.

Folkene som ikke kom dagen før, tok turen innover. En familie på fem. Foreldre og tre unger, den minste bare fire år. Hun hadde gått hele turen Fra Hunnedalen til Blåfjellenden. Familien hadde selvsagt brukt tid innover, men alle var i godt humør da de kom til hytta.

Heldigvis er reglene slik at de som har bestilt og betalt, har tre dager på seg til å benytte betalingen. Om folk ikke kommer den dagen de har bestilt plass, kan de bruke «betalingen» om de kommer innen tre dager. Selvsagt uten at de kan kreve den bestilte sengeplassen, men det vil alltid være en seng eller madrass ledig.

I seks-tiden på fredagskvelden var vi ikke mer enn 6 gjester. Det er helt vanlig at det kommer folk senere. Det dukket opp tre gutter senere. De hadde startet fra Flørli etter å ha tatt båten innover Lysefjorden i to-tiden.

En av karene hadde vært på Blåfjellenden tidligere, de to andre var på sin første tur. Jeg tror ikke de helt hadde fått med seg at det skulle være ro klokka elleve. De hadde i hvert fall sittet i stua til langt på natt.

Det kom også et par opp Fidjadalen sent på kvelden. Disse var ikke norske, og hadde nok brukt lang tid på turen. Det kommer ganske mange «utlendinger» opp Fidjadalen, og ALLE undervurderer hvor tungt det er og hvor lang tid de vil bruke. Fidjadalen oppover er en 6-7 timers tur, om du er i noenlunde god form og er vant med å gå i terreng.

På vei tilbake til Hunnedalen møtte jeg en ganske stor gjeng. De var 8 stykker som hadde bestilt den store hemsen på annekset (som tar ti). Det var voksne og ungdom i blanding, og hele gjengen så fram til turen innover heia da jeg traff de. Det var mange bestillinger for den natta. Gjengen ville ikke bli alene på Blåfjellenden.

Bra besøk i juli, men lang fra fullt på Blåfjellenden.

Mange kjekke folk på besøk.

I midten av juli, er sommersesongen i gang på Blåfjellenden. Det er gjester som overnatter hver natt, og også en del dagsturister og folk som skal ligge i telt som kommer innom. Det er ikke like mange som velger hytta hver natt, men den står ikke ofte tom.

Helt siden hytta vær ny i 1987 har det vært mellom 1300 og 1550 overnattinger i året. Siden annekset kom først i 2007, var det mange ganger svært fullt. Det hendte ganske ofte at det var mer enn 50 gjester på en gang.

Folk lå over alt. I stua var (er) det plass til 15 stykker, men da på madrasser på gulvet. De dagene det var mye folk var det ekstra madrasser de fleste plassen – for å få sengeplass til 50 personer eller mer.

Etter at annekset kom i 2007 ble alt så meget bedre. Nå er det god plass til 50 personer – uten å ta i bruk stuer eller kjøkken – for ikke å snakke om kjøkken eller vedstabelen ute i skuten. Nå blir det som oftest mulig å beholde rommet for et følge.

I gamle dager var det også ofte gjenger fra samme arbeidsplass som tok turen til Blåfjellenden. 12-15 personer i følge og gjerne flere slike gjenger på en gang. Selvsagt ble det som oftest tur på fredag, lørdag og søndag, og derfor fullt på disse dagene.. (Og det manglet mange ganger ikke på glassflasker...)

I dag er det familier, både far, mor og unger, men også ofte foreldre med voksne unger og barnebarn, eller en gjeng voksne familiemedlemmer. Alle er like velkomne, og jeg prøver å gjøre oppholdet like bra for alle.

I riktig gamle dager, før Blåfjellenden var bygd, var det helt greit å røyke tobakk inne på hyttene. Det var imidlertid strengt forbudt med alkohol. De fleste voksne herrer brukte pipe. Røyken kunne være tykk. I dag er det ikke anledning til å røyke inne, men det er derimot anledning til nyte medbrakt. Helst i små mengder, selvsagt.

Det var en familie, først støtte på, da jeg gikk innover mot Blåfjellenden denne gangen. Mor og far og to unger – og hund. Det hadde faktisk vært to hunder på hytta den natta. Nå er det to hundebur, men to dyr som ikke kjenner hverandre, kan muligens lage problemer.

Det løses normalt ganske enkelt ved å ta et hundebur og sette det i skuten. På hovedhytta er dette helt greit. Der er det masse plass. Det er uansett ikke anledning til å ta med hund inn i stua eller på soverommene. Det skjer dessverre en og annen gangen.

Det var folk de to dagene jeg var på Blåfjellenden. Det kom en danske gjester og familier, og jenter på tur sammen. Da jeg gikk mot Hunnedalen kom det en fellestur fra Sandvatn som ville overnatte. Jeg kunne se gjengen i stien rett over Leitesånå. !5 stykker, og hytta ville ikke stå tom den natta heller.

Nå var jeg ikke like tilfreds med rengjøring da jeg kom hjem, som da jeg gikk. Jeg mente gjestene som var på hytta hadde både kostet og vasker – og ryddet. Fellesgjengen mente det ikke var skikkelig gjort.

Nå gjorde medlemmene av fellesturen skikkelig rent og fikk hovedhytta i stand, slik at den står klar til å ta i mot nye gjester. Nå gjelder det bare at været skikker seg slik at det blir kjekt med fjelltur.

Mange folk i heia, men få på Blåfjellenden.

Det er mer gjester i helgene.

Det var få folk som ville overnatte på Blåfjellenden denne gangen. Utenom meg var det bare en kar- en mann fra Belgia, men som jobbet i Norge. Han kom fra Flørli og ville videre mot Lysebotn dagen etter.

Med bare to personer i hyttene, ville det muligens ikke være særlig mange andre i heia. Det viste seg å være helt feil. Alt på vei innover mot Blåfjellenden, traff jeg to danske gutter som ville på en ukes tur i Frafjordheiene.

Som så mange andre – som ikke har vært i våre heier, hadde de planlagt en vidunderlig langtur. Til Blåfjellenden og ned til Frafjord og over til Espedal og videre nordover, for så å ta tilbake til Høgaleitet og bilen. Alt dette på en uke...

De danske drenge nådde Blåfjellenden etter 5 timer, og lurt på hvor de skulle. Etter en diskusjon ble det til at de la om planene til en litt kortere tur. "Bare" til Langavatn, så Kjerag og så mot Sandvatn og tilbake til bilen.

Nå var det også andre – far og datter - som ville innover i heia, men ikke til Blåfjellenden. De ville til Langavatn på dagen. Jeg lovet å ha kaffen klar når de kom til Blåfjellenden, og vi fikk en hyggelig stund utenfor annekset i sola.

De to herrene som virkelig gjorde en innsats dukket opp, og de tok etter hvert mot Hunnedalen. Ikke lenge etter kom han som ville overnatte i hytta, og nesten samtidig kom det en annen kar ruslende fra Hunnedalen. Han ville ligge i telt, og slo opp teltet rett utenfor hovedhytta.

Det er ikke uvanlig at det ligger klær og liknende igjen etter folk. Jeg har opplevd å finne telefon og GPSer liggende igjen. Denne gang var det ikke noe så verdifullt, men hvordan 4 par strømper kan bli glemt – på en gang, er ikke helt enkelt å forstå.

Selvsagt prøver jeg å finne eieren til bukser, jakker, telefoner og slike ting. Sokker går direkte i bosset. Det blir rett og slett for mange gjenglemte sokker i løpet av året til at jeg legger de i «gjenglemt» boksen.

Det lå også et stort turhåndkle igjen i annekset. Jeg har lagt dette i boksen, men det hender ganske ofte at eierne av slike ting ikke tar kontakt. Det er jo litt langt å gå for å hente et håndkle til et par hundre kroner.

Det var ikke så mye som måtte gjøres på hyttene denne gangen. Uthus og skuter fikk en omgang med kosten, og selvsagt ble det vasket og gjort rent på annekset der jeg holder til. Litt ut på dagen gjorde jeg meg klar for å ta ut mot Hunnedalen.

Jeg ventet på to jenter som kom fra Langavatn. Jeg luret på om de skulle overnatte på Blåfjellenden, selv om det egentlig var tidlig på dagen. Jentene hadde telt og ville overnatte nede i Fidjadalen på vei mot Mån og Eikeskog.

Mange folk i heia, få på BlåfjellendenDet kom fire stykker mot hytta i det jeg tok ut. De var bare på dagstur, og ville tilbake etter en pause. Jeg mætte flere, men de skulle til Sandvatn og ned til Fidjastølen. Jeg lurte på om hytta ville stå tom den natte,. Men helt nede mot veien kom det endelig folk som ville til Blåfjellenden for å overnatte.

En kjempe innsats fra to "voksne" herrer, på stien mot Blåfjellenden

De eldste er best.

Det hender jeg blir gledelig overasket, og denne gangen var det i tillegg totalt uventet. Vanligvis består de gode overraskelsene i at folk har tatt jobben med å gjøre skikkelig rent etter seg. Jeg venter egentlig ikke at andre skal gjøre rent på dass, eller få vekk støv og skitt i skuten på hyttene.

Det hender likevel av og til at noen gjester tar i et tak og får dassen og skutene rene og pene. En stor takk til de som tar disse jobbene. De kan ikke gjøres for ofte. Nå skal selvsagt rom som har vært i bruk både kostes og vaskes. Det blir gjort av – av og til.

Denne gang var det to litt eldre herrer, antakelig pensjonister som meg, som møtte meg da jeg kom ned til Blåfjellenden. De var på dagstur og hadde tatt en pause på terrassen for å beundre utsikten. De så meg utenfor annekset og kom bort for en prat.

De var fra samme kommune som meg og det viste seg selvsagt at vi hadde felleskjente. Det ble et virkelig hyggelig møte og en kjekk prat, før de ta tok turen tilbake mot Hunnedalen.

I løpet av samtalen, nevnte jeg at det kunne ta med seg en ganglem fra stabelen på toppen, og legge den hvor det måtte passe. Karene var litt usikre på hvor ganglemmene skulle, men ville se om det ikke var mulig å få med en bortover mot et myrsøkk.

Disse lemmene er ganske tunge, og jeg så for meg at disse to karene, ville ta en lem mellom seg bortover. Det viste seg å være helt feil. Da jeg kom opp på toppen på vei hjemover, var hele stabelen av ganglemmer vekk.

Karene, som var på en ganske lang dagstur, hadde virkelig gjort en innsats. De hadde fått lagt ut hele stabelen av ganglemmer. Alle var kommet på plass lengre borte i stien. De hadde gjort en kjempejobb. Jeg hadde tenkt å bruke fler uker på dette. Mange takk – på vegne av meg selv og for alle andre som nå slipper å vasse i myrsøkk.

Mange kjekke folk på Blåfjellenden, men langt fra fullt.

Sommeren er her og folk er på tur.

Forrige gang jeg var på Blåfjellenden, var jeg helt alene, og det har vært ganske få folk de andre gangene jeg har vært innover. Nå er jeg ikke ofte på hytta i helgene, og da pleier det alltid å være en del folk.

Denne gangen traff jeg en kar som hadde vært på hytta, på veien innover. Han – og hunden- hadde gått opp Fidjadalen, men på grunn av at hunden fikk såre poter tok han den korte turen mot Hunnedalen istedet for å gå den lange veien nedover dalen til Mån.

Det var sol da jeg kom ned til hyttene, og etter å ha fått av sko, laget te og funnet fram mat, ble jeg sittende utenfor i sola. Det har ikke vært så mange anledninger til å kjenne varmen fra sola den siste tiden. Det gjorde godt.

Jeg burde selvsagt ha funnet noe nyttig å gjøre. Det ble litt rydding og rengjøring av skutene og i uthuset. Klokka var ikke mye over fire da de første gjestene kom. Det ble lite jobbing etter det. En familie på fire, Far og mor og sønn og datter kom først. Alle, utenom moren, hadde vært på Blåfjellenden før, samtidig med meg.

De neste som dukket opp var fire voksne jenter, som var på sin årlige tur sammen. En tradisjon de hadde hatt i 12-13 år. Denne gangen ville de være to netter på Blåfjellenden. Planen var opprinnelig å ta til Sandvatn, men der var alle sengeplassene som kunne bestilles opptatt.

Jeg fikk også besøk av en kar, som var på dagstur, og etter litt snakk fram og tilbake, ville han ta om østsiden av Leitevatn på tilbaketuren. Det kom også en familie på tre, som tok innpå annekset. Også de ville ta om Leitevatn på vei tilbake dagen etter.

Det er jo en del som syntes det kunne være greit å gjøre en rundtur av det når de besøker Blåfjellenden for en natt. Det kan jo være greit å se et litt annet landskap en det samme på veien inn som på veien tilbake.

Da er turen om Leitevatn ganske grei. Fra Blåfjellenden går den turen først den merkede stien mot Sandvatn. Over brua nedenfor hytta, og bort til brua over Leitesånå. I stede for å gå oppover mot Svartedalen og Stutaheia, så er det bare å følge den umerkede stein oppover mot Leitevatn og rund.

Denne stien er brukt av folkene på gården Blåfjellenden når de tar inn sauene, og når de skal sjekke sauene ut over sommeren. Den er lett å følge, og kommer inn på den merkede stien omtrent tre kilometer fra Hunnedalen.

Sommeren er i gang, selv om vær og temperatur ikke helt henger med. Det er mer folk på Blåfjellenden enn tidligere i år, og jeg møtte en hel del som var på vei innover da jeg gikk tilbake.

Det var «utlendinger» antakelig fra Nederland, tre blide jenter og en familier på vei mot Blåfjellenden. I tillegg til de som alt var på hytta, ble det minst 12 som ville overnatte den natta. Nå er det plass til nesten 50, så det er god plass til enda flere. 

Lite folk og mye regn på Blåfjellenden.

En kjekk, men ensom tur.

På vei innover mot Blåfjellenden, bare et par hundre meter fra veien, holder Stavanger Turistforening på å bygge en turbohytte. Dette skal ikke være en vanlig turistforeningshytte, men en som kan brukes av familier. Som leier sin del av hytta.

Siden jeg går forbi på vei til eller fra Blåfjellenden, har jeg hatt anledning till å følge med på byggingen. Nå har holder de på å få på plass taket. Det blir spennende å se hvordan bygget blir når det er ferdig.

Nå holder jeg også på med å få på plass nye ganglemmer øverst i bakken opp fra Blåfjellenden. Det arbeidet tar tid. Disse lemmene er tunge. I hvert fall om de er våte og fulle av vann. Jeg sliter litt med å få dratt lemmen til der de trengs.

Skulle noen synes det vil være greit å ta i et tak, vil jeg sette pris på om noen av lemmen blir brakt til en plass der de kan gjøre nytte. Det er ikke så farlig om de ikke helt havner på rette plassen. Den jobben skal jeg ta meg av. Det er selve bæringen jeg sliter litt med.

Det var ingen andre på på Blåfjellenden da jeg kom, De siste som hadde vært innom, hadde forlatt både hovedhytta og annekset ren og ryddig. Det var virkelig kjekt å komme frem og ikke måtte begynne å jobbe.

Det ble litt rydding,. Jeg satte stoler på plass, satt vekk ting som sto på benkene og sjekket brannalarmene. Det tok ikke lange tiden. Så var det tid for litt mat. Jeg hadde håpet på å kunne sitte ute å spise,

Værmeldingen mente det ville være overskyet fram til i to-tiden. Da skulle det begynne å regne. Jeg hadde litt sol innover og håpet at Yr tok feil. Regnet kom litt senere, og det holdt ikke opp før tidlig neste morgen. Jeg måtte kle på regntøy for å hente ved i uthuset.

Det kom ingen andre den dagen. Jeg ble alene i annekset, og hovedhytta lå mørk og tom. Det var egentlig litt greit, for været var avgjort ikke bra. I tillegg til regn, blåste det og temperaturen var ikke sommerlig.

Det var bestillinger for neste dag. 8 sengeplasser på hemsen i annekset var bestilt. Jeg tror det må være en gjeng speidere eller liknende – fra Danmark. De var antakelig på en rundtur, og jeg ville ikke møte denne gjengen på min vei mot Hunnedalen.

Det var og bestilt to sengeplasser i Hovedhytta. Jeg trodde muligens jeg ville treffe disse på veien tilbake. Da jeg kom til Saftbekken satt det to jenter på noen steiner. De var på vei mot Blåfjellenden, men ville ligge i telt.

Siden det hadde regnet hele natta var bakken våt. Jeg anbefalte å gå over brua og bort til en liten høyde ved siden av et lite tjern. Oppe på den høyden pleier det å være mulig å finne en noenlunde tørr flekk for et telt.

Værmeldingen fremover var ikke god. Det var snakk om mye regn. Jentene ville likevel videre til Sandvatn dagen etter.