Mange kjekke folk på Blåfjellenden, men langt fra fullt.

Sommeren er her og folk er på tur.

Forrige gang jeg var på Blåfjellenden, var jeg helt alene, og det har vært ganske få folk de andre gangene jeg har vært innover. Nå er jeg ikke ofte på hytta i helgene, og da pleier det alltid å være en del folk.

Denne gangen traff jeg en kar som hadde vært på hytta, på veien innover. Han – og hunden- hadde gått opp Fidjadalen, men på grunn av at hunden fikk såre poter tok han den korte turen mot Hunnedalen istedet for å gå den lange veien nedover dalen til Mån.

Det var sol da jeg kom ned til hyttene, og etter å ha fått av sko, laget te og funnet fram mat, ble jeg sittende utenfor i sola. Det har ikke vært så mange anledninger til å kjenne varmen fra sola den siste tiden. Det gjorde godt.

Jeg burde selvsagt ha funnet noe nyttig å gjøre. Det ble litt rydding og rengjøring av skutene og i uthuset. Klokka var ikke mye over fire da de første gjestene kom. Det ble lite jobbing etter det. En familie på fire, Far og mor og sønn og datter kom først. Alle, utenom moren, hadde vært på Blåfjellenden før, samtidig med meg.

De neste som dukket opp var fire voksne jenter, som var på sin årlige tur sammen. En tradisjon de hadde hatt i 12-13 år. Denne gangen ville de være to netter på Blåfjellenden. Planen var opprinnelig å ta til Sandvatn, men der var alle sengeplassene som kunne bestilles opptatt.

Jeg fikk også besøk av en kar, som var på dagstur, og etter litt snakk fram og tilbake, ville han ta om østsiden av Leitevatn på tilbaketuren. Det kom også en familie på tre, som tok innpå annekset. Også de ville ta om Leitevatn på vei tilbake dagen etter.

Det er jo en del som syntes det kunne være greit å gjøre en rundtur av det når de besøker Blåfjellenden for en natt. Det kan jo være greit å se et litt annet landskap en det samme på veien inn som på veien tilbake.

Da er turen om Leitevatn ganske grei. Fra Blåfjellenden går den turen først den merkede stien mot Sandvatn. Over brua nedenfor hytta, og bort til brua over Leitesånå. I stede for å gå oppover mot Svartedalen og Stutaheia, så er det bare å følge den umerkede stein oppover mot Leitevatn og rund.

Denne stien er brukt av folkene på gården Blåfjellenden når de tar inn sauene, og når de skal sjekke sauene ut over sommeren. Den er lett å følge, og kommer inn på den merkede stien omtrent tre kilometer fra Hunnedalen.

Sommeren er i gang, selv om vær og temperatur ikke helt henger med. Det er mer folk på Blåfjellenden enn tidligere i år, og jeg møtte en hel del som var på vei innover da jeg gikk tilbake.

Det var «utlendinger» antakelig fra Nederland, tre blide jenter og en familier på vei mot Blåfjellenden. I tillegg til de som alt var på hytta, ble det minst 12 som ville overnatte den natta. Nå er det plass til nesten 50, så det er god plass til enda flere. 

Lite folk og mye regn på Blåfjellenden.

En kjekk, men ensom tur.

På vei innover mot Blåfjellenden, bare et par hundre meter fra veien, holder Stavanger Turistforening på å bygge en turbohytte. Dette skal ikke være en vanlig turistforeningshytte, men en som kan brukes av familier. Som leier sin del av hytta.

Siden jeg går forbi på vei til eller fra Blåfjellenden, har jeg hatt anledning till å følge med på byggingen. Nå har holder de på å få på plass taket. Det blir spennende å se hvordan bygget blir når det er ferdig.

Nå holder jeg også på med å få på plass nye ganglemmer øverst i bakken opp fra Blåfjellenden. Det arbeidet tar tid. Disse lemmene er tunge. I hvert fall om de er våte og fulle av vann. Jeg sliter litt med å få dratt lemmen til der de trengs.

Skulle noen synes det vil være greit å ta i et tak, vil jeg sette pris på om noen av lemmen blir brakt til en plass der de kan gjøre nytte. Det er ikke så farlig om de ikke helt havner på rette plassen. Den jobben skal jeg ta meg av. Det er selve bæringen jeg sliter litt med.

Det var ingen andre på på Blåfjellenden da jeg kom, De siste som hadde vært innom, hadde forlatt både hovedhytta og annekset ren og ryddig. Det var virkelig kjekt å komme frem og ikke måtte begynne å jobbe.

Det ble litt rydding,. Jeg satte stoler på plass, satt vekk ting som sto på benkene og sjekket brannalarmene. Det tok ikke lange tiden. Så var det tid for litt mat. Jeg hadde håpet på å kunne sitte ute å spise,

Værmeldingen mente det ville være overskyet fram til i to-tiden. Da skulle det begynne å regne. Jeg hadde litt sol innover og håpet at Yr tok feil. Regnet kom litt senere, og det holdt ikke opp før tidlig neste morgen. Jeg måtte kle på regntøy for å hente ved i uthuset.

Det kom ingen andre den dagen. Jeg ble alene i annekset, og hovedhytta lå mørk og tom. Det var egentlig litt greit, for været var avgjort ikke bra. I tillegg til regn, blåste det og temperaturen var ikke sommerlig.

Det var bestillinger for neste dag. 8 sengeplasser på hemsen i annekset var bestilt. Jeg tror det må være en gjeng speidere eller liknende – fra Danmark. De var antakelig på en rundtur, og jeg ville ikke møte denne gjengen på min vei mot Hunnedalen.

Det var og bestilt to sengeplasser i Hovedhytta. Jeg trodde muligens jeg ville treffe disse på veien tilbake. Da jeg kom til Saftbekken satt det to jenter på noen steiner. De var på vei mot Blåfjellenden, men ville ligge i telt.

Siden det hadde regnet hele natta var bakken våt. Jeg anbefalte å gå over brua og bort til en liten høyde ved siden av et lite tjern. Oppe på den høyden pleier det å være mulig å finne en noenlunde tørr flekk for et telt.

Værmeldingen fremover var ikke god. Det var snakk om mye regn. Jentene ville likevel videre til Sandvatn dagen etter.

To våte og kalde dager på Blåfjellenden

Vind og regn og 5-6 grader på morgenen.

Denne gangen var jeg nesten sikker på at jeg ville bli alene på Blåfjellenden den første natta jeg kom til hytta. Det var ingen bestillinger og værmeldingen var nok så dårlig. Det skulle både regne å blåse.

Nå passet det likevel for meg, og jeg tok innover i regnet. Det tok ikke lang tid før det ble opphold, og selv om det blåste litt kom jeg greit innover heia. Dagsformen var ikke helt på topp, så det ble ikke den helt store farten.

Ved stabelen med ganglemmer, kom regnet og denne gangen for jeg bare forbi. Nedover bakken mot Blåfjellenden, lurte jeg på om det likevel ville være andre. Det var det ikke, men det hadde vært folk. Som ikke hadde gått fra hyttene slik jeg ønsker det.

På annekset sto døra fra stua og ut til skuten på vidt gap. Skuten er egentlig «ute». Det er mellomrom mellom plankene og det trekker frisk – og denne gang - kald luft inn. Med døra åpen, har også de små dyra – som det er mange av utenfor - mulighet for å komme inn i varmen.

Det var heldigvis ikke kommet mus inn i hytta. Hadde dette skjedd om høsten, så hadde nok havregrynene på hylla vært strødd over hele kjøkkenet. Musene finner greit fram til godsakene.

Med døra oppe, var det «ute-temperatur» inne. Det gikk med en sekk med ved før temperaturen ble over tyve grader. Det tok en god time før det ble levelig i stua, og først «koselig» en god stund senere.

Med god fyr i ovnen, stakk jeg bort til Hovedhytta. Det var like kaldt inne der som i annekset. Det var ikke bare et vindu som sto åpent. Hele fire vinduer var «glemt». Det må ha vært varmt den dagen de siste forlot hytta. Det var ikke varmt da jeg kom.

Nå på sommeren kan det være «greit» å glemme vinduene på dass. Der kan gjennomtrekken være grei å ha, men eller er regelen at alle vinduer skal lukkes når hytta forlates. Det hender likevel at noen glemmer et vindu, men fire....

Det ble en litt lang kveld. Jeg gikk å kikket etter om det kom folk. Hovedhytta var mørk og det kom ikke røyk opp av pipa. Klokka 11 gjorde jeg meg klar for natta, og stakk ut i et nødvendig ærend, (Litt lettkledd. Jeg var jo alene..).

I det jeg kom ut døra på annekset ruslet Mikkel rev ganske rolig forbi, og forsvant nedover mot Fidjadalen. Jeg var ikke alene. Nesen i samme øyeblikk gikk det i døra på hovedhytta. Det viste seg at en tysk jente hadde tatt turen opp Fidjadalen i regnet og tatt inn på hytta. Jeg var virkelig ikke alene.

Dagen etter snakket jeg med jenta. Ovnen i hovedhytta var kald og ikke i bruk , men det hadde likevel vært varmt nok i hytta. Hun ville videre mot Flørli, og håpet på bedre vær den dagen enn det hun hadde hatt på turen opp dalen.

Hun kunne fortelle at alle hytten i Alpene var betjente og hun var ikke vandt med å rydde og vaske, og mente nok at dette var «ukjent» for mange fra sørlige breddegrader. Nå er regelen at det SKAL vaskes på rom som har vært brukt.

Jeg bestemte meg for å bli en dag til, og fikk fart på støvsugeren. Begge hytten ble tatt en omgang. Med støvsuger i gan, er det lett å fjerne støv og skitt i kriker og kroker – og spindelvev i vinduskarmer.

Det ble også støvsugd i skutene og i uthuset. Nå burde hele anlegget være rent og ryddig i påvente av nye gjester. De første kommer i hvertfall til en flott hytte. Jeg fikk lagt ut en ganglem opp ei høyden på vei tilbake mot Hunnedalen. Alt hjelper.

Jeg møtte bare to tyske jenter på vei for å overnatte på Blåfjellenden. Det var fler andre ute på dagstur. Det ble en hyggelig stopp litt lengre nede i bakken mot Hunnedalen da jeg traff et par som var på tur innover. Vi fikk en skikkelig grei prat.

Det hender jeg er alene på Blåfjellenden.

Lange lyse kvelder.

Det ville antakelig bli en nok så ensom tur til Blåfjellenden denne uka. Det var ingen bestillinger den natta jeg ville være der, og værmeldingen var ikke helt bra. Det kunne dukke opp noen. Da ville det antakelig være utlendinger.

Det er helt greit å være alene på hytta. Det kan bli litt ensom, og jeg kikker jo etter folk ut over kvelden, men i det store og hele, er det kjekt å bare være på hytta uten selskap.

Det var helt greit å komme ned til annekset på Blåfjellenden denne gangen. Det hadde vært en gjeng fra DNT Ung, og de hadde forlatt hytta med både vann og ved – og ikke minst i ren og ryddig stand. Det var kjekt å komme til en slik hytte.

Nå var ikke alt like greit. I hovedhytta hadde noen gjester lagt igjen beskjed om at de hadde kommet til skitten oppvask og med vinduer oppe, og hundemat flytende i skuten. Ut fra navnene i protokollen kunne det se ut som disse gjestene ikke var norske.

Stavanger Turistforening har en oppgave med å fortelle våre utenlandske gjester hvordan systemet er på de ubetjente hytten. Det er antakelig ikke en lett oppgave, jeg tror ikke det alltid er vond vilje, men mer uvitenhet.

Siden DNT Ung hadde gjort skikkelig rent, og det ikke hadde vært andre på besøk før jeg kom, var det ikke mye å ta fatt på. Nå er det alltid noe å gjøre. Skut og uthus blir nesten alltid glemt, og jeg tar som regel en runde med kost her.

Det var snakk om sommertemperatur - om noen dager. Den dagen jeg var innover, minnet det mer om høst. Temperaturen sank til omtrent 5 grader og det kom en skikkelig kald vind fra nord. Jeg holdt meg inne og fyrte i ovnen.

Det gikk med et par sekker ved. Vind og lav temperatur er ikke det jeg forbinder med sommer, men det var det jeg hadde denne gangen. I følge YR skulle det bli en flott morgen, den kom med fortsatt vind og overskyet vær.

Sola som var meldt, stakk fram litt inne i mellom, men først ut på ettermiddagen. Da hadde jeg gjort klar til å ta ut en stund. Det som holdt meg tilbake var en spade som burde vært oppe ved gangveiene i toppen av bakken mot Hunnedalen.

Den spaden hadde jeg brukt forrige gang vi la ut gangveier – for omtrent 11 år siden. Jeg bar først spaden inn til haugen med gangveier og etter at disse var lagt ut, bar jeg den ned til hytta. Nå, burde jeg igjen ta med spaden på tur – opp bakken.

Det ble en tung sur oppover lia med en spade i neven, men som alltid kom jeg opp. Nå lå haugen med ganglemmer å ventet. Det ble ikke så mye gjort på returen. Bakken opp – med spaden – hadde tatt kreftene.

Jeg møtte to gutter som var på vei innover mot hytta. De ville over til Flørli dagen etter. Utenom disse burde det komme noen som hadde bestilt plass, men jeg traff ingen andre.

Det er ikke alltid "utlendinger" vet hva som skal gjøres på Blåfjellenden

Godt besøk så langt i juni.

Forrige uke måtte jeg takke folk fordi de hadde gjort rent før de forlot hytta. Noe som fortsatt er regelen. Det skal vaskes, ikke barre støves. Spesielt når det er vått ute og sauene legger fra seg mye «greier» både rundt hyttene, men også på gangveier og terrassene.

Da jeg kom, sjekket jeg om det var våte filler eller mopper. På annekset hadde noen vasket. På hovedhytta var det ikke en gang brukt kost. Jeg fant fram kost og feiebrett, og det så mye bedre ut etter en omgang.

Ut på kvelden kom det et tysk par opp Fidjadalen, og skulle samme vei tilbake neste dag. De var vandt med hytter fra Tyskland og Sveits. Der er det tydeligvis betjening som står for renholdet, og de gikk nok utfra at det er slik her også.

Litt senere på kvelden kom det ti gutter fra Nederland. De hadde tatt turen fra Flørli, og i litt dårlig vær hadde de likevel bare brukt 6 timer. Gjengen var i god form, men ikke heller ikke disse folkene hadde fått med seg at de selv skulle stå for renhold.

Det ble gjort rent. De neste gjestene ville komme til en ren og ryddig hytte. Jeg håper de forlater hytta i samme stand som de fant den. Sauene utenfor gjør det i hvert fall ikke enkelt å holde det rent – uten vasking.

Med sauene på plass i heia, har det blitt en ekstra jobb å fjerne saueskitt fra gangveier og plattinger. Selv om jeg tar en runde på kvelden, er det nesten like mye saueskitt neste morgen. Det er med andre ord ikke mulig å holde gangveier og plattinger rene for saueskitt hele tiden. Det krever en daglig jobb. Jeg håper andre er villig til å gjøre en innsats.

Det kom ingen andre til Blåfjellenden denne gangen. Det var bare mine spor i sorpa fra dagen før, da jeg tok fatt på veien tilbake mot Hunnedalen. Jeg møtte ingen på veien, men jeg tror ikke hytta sto tom for det. Det kommer antakelig folk fra de andre hyttene.

Uansett står begge hyttene klar till å ta i mot folk. Fortsatt er vi jo bare i starten av juni, men sommersesongen på Blåfjellenden er godt i gang. Det har vært godt besøk, og ganske mange bestillinger.

For min del, var det en stabel med ganglemmer som ventet øverst i bakken. Meningen er å få disse ut i myra, for å gjøre det bedre å komme fram. Dette er ikke en jobb som kan gjøres i løpet av en time eller to. Det vil kreve litt jobbing fremover sommeren. Litt hver gang jeg går forbi.

Forrige gang jeg gikk til Blåfjellenden, kunne jeg høre en enslig lirype kakle i lia. Denne gangen var det flere. Det kan virke som om det har blitt flere ryper igjen etter noen år nesten uten fugl. Jeg håper vi får se flokker av fugler på høsten.

Selv med mye regn de to dagene jeg var innover, var det likevel mindre vann enn ventet i Fossebekken og oppe i varet øverst i bakken. Jeg hadde i hvert fall ikke problemer med å komme tørrskodd over begge plasser.

Snøen er nesten helt vekk. Bare noen små flekker oppe i nordhellingene holde stand. De hender noen år, at snøsmeltingen ikke helt har kommet i gang på denne tiden. I år er det helt uvanlig tidlig sommer.

 

I mai har det vært mye folk på Blåfjellenden.

Mange kjekke folk på hyttene.

Sommersesongen er tydelig i gang, og det omtrent hyttene vanligvis blir besøkt for første gang på sommeren. Siste uka i mai, er den uka som jeg flest ganger har gått innover til Blåfjellenden for første gang det året.

Som regel er det ikke veldig mange andre enn meg som tar turen innover mens det fortsatt ligger ganske store mengder snø. I år er all snøen vekk før 1. juni. Dette året er helt spesielt. Det har vært ganske mange på Blåfjellenden i mai.

Antakelig er mai 2025 den mai måneden med mest besøk noen gang. Det sier igrunnen ikke så mye, for det er år der det omtrent ikke er folk på hytta i mai. Selv midt i ukene er det folk. Det var 12 overnattinger dagen før jeg kom inn. Vi var 6 første natta og 10 neste natt, og det var bestilt en god del plasser natt til lørdag.

Det var ikke noe spesielt jeg skulle gjøre denne gangen, men siden jeg hadde en hel dag til å gjøre ingen ting, måtte jeg jo finne noe å holde på med. Jeg fant fram småsaga, og fikk vekk en del småbjørker rundt hyttene. Det er mange igjen, men det tar tid å lade saga, så denne gang ble det bare en times jobbing eller så.

Som vanlig dukket det opp noe som jeg ikke helt skjønner. Skuffa til å ta opp sanitærbark med, og som jeg la på plass bare for en uke siden, har forsvunnet. Enten har den havnet ned i «hullet», eller så er det noen som har tatt den med seg. Jeg heller til at den havnet ned i «dassen».

Det dukket opp folk denne dagen også. Tidlig kom det et par som var på dagstur fra Hunnedalen og ned Fidjadalen til Mån. En drøy dagsetappe. En stund etter kom dagens første gjester, som skulle ligge over. Tre gutter med store sekker og godt humør. De tok inn på hovedhytta.

Det ko også en kar ruslende alene. Han fikk den natte et rom for seg selv på hovedhyta. Litt etter kom det en jente sammen med sin hund Hun tok inn på hunderommet. 

Det kom også et par fra Hunnedalen. Han ble syntes det var skikkelig stas å prøve «åket». Nå er det to «åk» som henger ute i skuten på hovedhytta.

Det ene, laget av en treskjærer er pent, men ikke praktisk. Det andre er laget nede på Tu Trevare etter modell fra garden på Tu. Skikkelig bra. 

Det kom et tysk par nedover fra Blåstøldalen litt senere på kvelden. De var på en rundtur og ville til Sandvatn dagen etter. Vi ble totalt ti på begge hyttene den natten.

Morgenen eter var virkelig flott, og det ble igjen nærmest sommer. Alle pakket og forlot Blåfjellenden, etter at begge hyttene var vasket og ryddet. De neste gjestene vil komme til koselige hytter.

For min del ble det tungt opp bakken. Jeg hadde ekstra verktøy og spiker i sekken, og startet på jobben med å få på plass ganglemmene som kom inn tidligere. Dette er et prosjekt som vil ta tid. Det er bra at vi pensjonister har nettopp tid.

På vei mot Hunnedalen, kom det første en familie i mot. De snakket ikke norsk, men var ikke ukjente med hyttesystemet. Lit lengre mot bilen kom det to jenter, og til slutt kom det tre jenter i følge.

Litt rart er det at alle jeg traff den dagen hadde bestilt sengeplass, men ingen som overnattet naten før hadde bestilt.

Midt i uka og flere folk enn meg på Blåfjellenden

Mange har alt hatt flere turer i heia.

Det ble selvsagt en tur til Blåfellenden denne uka også. Jeg fikk til og med anledning til å bli 2 netter, uten at det var noe spesielt som måtte gjøres. Det er alltid mer enn nok å ta fatt på, men altså ikke noe som måtte gjøres der og da.

Nå er det noen lemmer oppe i skaret øverst i bakken mot Hunnedalen som skulle vært lagt ut i myra. Planen her, er ta med spiker og hammer opp på tilbaketuren, men la hele greia ligge på turen innover. Det blir uansett ikke en jobb som jeg blir ferdig med på denne siden av sommeren.

Det var en dag med litt dårligere vær enn det vi har hatt den siste tiden. Det var snakk om både vind og litt nedbør. Det var i hvert fall jakke på, oppover bakken i Oleskaret på vei innover heia mot Blåfjellenden.

En torsdag med litt dårlig vær og ikke helt grei værmelding for dagen etter, ventet jeg ikke at det ville være mange andre på tur. Det er jo vanligvis svært tidlig i sesongen, men siden sommeren alt er kommet, har mange alt funnet fram fjellsko og ryggsekk og tatt på tur.

Bare et lite stykke innover, kom det åtte stykker i mot. Først fire stykker, men like bak kom det fire til. De snakket ikke norsk, men slik jeg forsto det bodde de i Norge. De hadde vært på en kjekk tur til Blåfjellenden, og var nå ferdig med fjellet for denne gang.

En stund etter kom det tre blide – og spreke – jenter i god fart nedover. De var på dagstur, og hadde vært innom Blåfjellenden, og ville nå om Djupavatn og ned til Øvstebøstølane. Det var fortsatt tidlig på dagen, og jentene så ut til å vøre i god form forsatt. De nådde nok ned til hytta de skulle til.

Ved Fossebekken kom det en familie i mot. De var sist ut av hytta, og i følge jentene jeg traff tidligere, i full gang med utvasking av hytta da de dro. Det er virkelig hyggelig å høre at folk fortsatt følger reglene om at det skal vaskes – ikke bare kostes – før hytta forlates.

Selvsagt ble jeg ikke alene på hyttene den natta. Det kom tre gutter fra – opprinnelig Flørli – som hadde gått mot Langavatn og Kjerag, for en overnatting i telt, og så tatt turen nedover Blåstøldalen til Blåfjellenden. De ville tilbake til Flørli for å ta båten ut tidlig på søndag.

På hovedhytta var det en kar som kom fra Hunnedalen. Det kom også en par noe senere. Det var fortsatt god plass på begge hyttene da vi gikk til ro for kvelden.

Klokka tolv, etter at vi som var på annekset hadde sovnet, kom det en kar forsiktig inn døra. Han hadde startet fra Røssdalen den morgenen, og hadde hatt problemer med å finne stien oppover mot Indradalen og videre til Korvabu.

Over skogen var det letere å gå, men ikke mye mer sti og i myrsøkkene i Skitdalene og videre nedover mot Fidjastølen var det ikke lett å finne spor etter andre. Alt dette hadde tatt tid, og han kom sent til hytta. Regnet og vinden som var meldt kom senere på dagen, og jeg fikk ikke dråpen på meg på turen innover. Så heldige var ikke de som kom senere, og karen fra Røssdalen hadde hatt ganske dårlig vær på sin tur.

Endelig er Blåfjellenden klar for sommersesongen

Alt er på plass for nye gjester.

Der sto noen storsekker med ved utenfor uthuset da jeg sist tok mot Hunnedalen. Jeg hadde ikke tid - eller krefter - til å få inn all veden. Den burde komme i hus ganske snart. Yr mente det flotte sommerværet bare ville vare en dag til.

Nå var det ikke bare veden som det måtte gjøres noe med. Alle hemsene med nesten 20 sengeplasser var uten strekklaken, dynetrekk og putetrekk. Sette burde egentlig også komme på plass så snart som mulig.

Selv om det bare var noen få dager siden sist jeg var innover til Blåfjellenden, måtte jeg ta en ny tur innovere. Det var jo fortsatt sommer og sol, men Yr mente det kunne bli skikkelig dårlig vær på onsdagen. Jeg planla å være fra tirsdag til torsdag.

Med tanke på værmeldingen, pakket jeg ned vinterutrustning for tilbaketuren. Innover var det sommer og sol, og det var kortbukse og bare en bluse som trengtes. Med ekstra klær og mer mat enn vanlig ble sekken noe tyngre enn det jeg normalt bærer.

Jeg startet tidlig på tirsdagen for å ha et par timer på hytta, selv om det krever litt for å jobbe etter først å har tatt turen over heia. Jeg kom inn i tretiden, og etter litt mat, ble det å starte med litt jobbing.

Jeg fikk i hus sekkene med bark og gassflaskene. I tillegg gikk jeg på hemsen på annekset og fikk orden på et av rommene. I sekstiden kom det en tysk jente opp fra Fidjadalen. Hun hadde startet tidlig og brukt dagen. De fleste utlendingene jeg snakker med regner to kilometer i timen som en. god fart. De finner terrenget her hos oss ganske krevende.

Litt senere kom det et par fra Langavatn. De hadde gått litt feil i Blåstøldalen, og i stede for å krysse elva, hadde de gått tilbake for å finne den merkede stien. Opp og ned Blåstøldalen tar tid.

Det var godt vær på onsdagsmorgen, men litt ut på dagen, begynte det å blåse. Helt som meldt av YR. Jeg startet jobbingen den dagen med å få inn veden som lå igjen. Tre storsekker med ved skulle inn i uthuset og i skuten på hovedhytta.

Alt var på plass da jeg syntes det passet med en matbit. Jeg begynte å legge på madrasstrekk og sengetøy. Det gikk greit på annekset, og enda bedre på hovedhytta. Heer hadde «noen» alt gjort en skikkelig innsats med å legge på både strekklaken, dynetrekk og putetrekk .

Det sparte meg for en del arbeid. At «noen» tar seg tid – og har krefter – til å gjøre en slik innsats, er noe jeg (som slipper å gjøre det) setter stor pris på. Mange takk til de som på denne måten ga noe igjen for oppholdet.

Tiden jeg sparte, ble brukt til å støvsuge begge hyttene og uthuset. Det var virkelig kjekt å igjen ha et aggregat som virket. For meg er det kjekt å kunne gå fra hytten i ryddig og rengjort stand, og støvsugeren tar mye støv og spindelvev.

Det var egentlig ganske greit at det ikke kom folk på onsdagskvelden. Været slo seg skikkelig vrang. Det var ikke regn som kom ned i vinden. Det var snø. Oppe i høyden ble det hvitt ut over kvelden, og det er ikke langt fra at jeg vil kalde det snøstorm.

Det blåste skikkelig, og det snødde. Temperaturen sank fra 20 grader på morgenen til omtrent null på kvelden. Selv i mai kan det altså bli vinter igjen. Denne gang hadde Yr rett varsel.